Styrk våre henders gjerning!

28. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Et raskt blikk på vår tids populærkultur, trender og sosiale møteplasser på nettet, er nok til å overbevise oss om at det er en ny treenighet det moderne mennesket tilber som det høyeste gode: sunnhet, skjønnhet og velvære. Det er kanskje den rekken det faktisk må stå i også. Sunnhet som erstatning for Faderen, mens skjønnhet er født av sunnheten, og velvære går ut fra dem begge. Muligens et noe grotesk bilde, men det har kanskje noe for seg for at vi skal åpne våre hjerter for Guds ord i dag.

Forfatteren av Visdommens bok, som jeg allerede for et par uker siden forklarte litt bakgrunnen for, sier at han elsker visdommen fra Gud høyere enn nettopp sunnhet og skjønnhet. Den eneste begrunnelsen vi får høre om i dag, hvorfor han setter visdommen så høyt, er at alle andre goder kom med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. Dette er på en måte tolkningsnøkkelen til dagens evangelium om den rike mannen.

Mannen som kastet seg ned på kne for Jesus hadde et inderlig ønske om å få del i det evige liv, og budene hadde han overholdt helt siden han var ung. Hvorfor går det da så ille, når Jesus kaller ham til å følge etter seg? Han var rik, men det var jo ikke rikdommen i seg selv som var noen hindring. Den kunne han jo nettopp kvitte seg med. Problemet var hans hjerte. Ja, han hadde overholdt budene i det ytre, men han hadde ikke lyttet til budene som det de er; Guds ord og visdom.

Til sammenligning kan vi trekke frem en episode et par kapitler frem hos Markus, hvor Jesus i samtale med en skriftlærd snakker med ham om det første og viktigste budet, at du skal elske Gud og din neste som deg selv. Her får den skriftlærde ros, når han sier at å overholde disse budene er viktigere alle brennofre og andre ofre. Jesus sier til ham: «Du er ikke langt bort fra Guds rike» (Mark 12,34). Til forskjell fra den rike mannen, hadde den skriftlærde evnet å lese Guds ord i budene. Han hadde forstått lovgivers intensjon, for å låne uttrykk fra den juridiske verden.

Den rike mannen hadde ikke lært å kjenne Guds visdom gjennom å overholde budene. Det var noe som hele tiden holdt ham igjen, og det var rikdommen. Ikke det faktum at han var rik, men at den også hadde et grep om hans hjerte. Han kunne ikke si i kor med forfatteren av visdommens bok: rikdom regnet jeg for intet mot visdommen.

Den rike mannens bedrøvelse og oppbrudd med Jesus står da også i sterk kontrast til det glade budskap Jesus forkynner like etter: ingenting er umulig for Gud. For Jesus inviterer oss til et tillitsforhold, til å stole fullt og helt på Guds ubetingede kjærlighet og mildhet, og til å gi oss selv ubetinget til ham. Det er dette som menes med å forlate alt for å følge ham. Det er dette som gir oss del i det evige liv i den kommende verden.

Denne vekselvirkningen tar vi del i så mange ganger som vi er i Den hellige messe. I sin ubetingede kjærlighet gir han seg selv for oss, og styrker oss, slik at vi kan gi oss selv til ham. Her lærer vi å lytte til budene som det de er, Guds ord, det levende og aktive Guds ord, som kløyver og trenger dypt, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker. Her blir vi oppmerksomme på vårt ansvar overfor Gud, og åpner vår sjel og vårt hjerte for hans helbredende virke i erkjennelsen av at vi selv ikke strekker til, mens for Gud er ingenting umulig.

Her er vår skatt. Her er all vår rikdom, og derfor ber vi med salmisten: Herre, la din miskunn hvile over oss. Styrk våre henders gjerning. Hva er vel rikdom, sunnhet, skjønnhet og velvære, når Herren selv vil styrke våre henders gjerning? Maria sang at Gud opphøyer de små (Luk 1,52). Paulus ville helst rose seg av sin avmakt, for at Kristi kraft skulle ta bolig i ham (2. Kor 12,9). Frans av Assisi lovpriste Gud for alle dem som i kjærlighet til ham bærer svakhet og trengsel (Skapningenes lovsang, 10).

Vi kan ikke ignorerer den Guds visdom som her taler til oss gjennom Skriften og Kirkens helgener, og som inviterer oss å stole på Gud fullt og helt, og legge våre liv i hans hender.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Reklamer

Gud har elsket og han elsker

Konteksten for den historien vi hører i dagens første lesning er en spesifikk hendelse fra Mosebøkene. Det dreier seg igjen om en av gangene folket klaget og jamret seg over at de ikke hadde mat og vann. Denne gang var annerledes, for Moses følte at presset og byrden var blitt så stor at han ikke kunne bære den. For det var jo ham folket klaget til. For å avlaste Moses, ber Gud ham sammenkalle 70 menn av Israel, for å gi dem av den samme Ånd som Moses hadde mottatt. Således skulle disse 70 bære byrden sammen med Moses, som folkets ledere.

I dag hører vi at dette skjer når Moses har samlet dem rundt møteteltet. Gud tok av den Ånd som var over Moses, og ga til de sytti eldste. Så blir det gjort et poeng av at det mangler to på stedet, Eldad og Medad. De to mottar likevel ånden og taler profetisk i leiren. Josva blir provosert og ber Moses stanse dem, men Moses selv, som vet at de har mottatt Ånden nettopp for at de skal dele hans byrde, sier at han ikke vil stanse dem. Tvert om, han skulle ønske hele folket hadde mottatt Ånden, for da ville hele folket også dele hans byrde.

Hvem er Eldad og Medad? Vi finner dem bare dette ene stedet i Bibelen, og vi får ikke høre mer om dem enn det vi har hørt i dag. Som vi vet er navn i seg selv ikke uten betydning i Bibelen, og kan si en hel del. Det skaper mange ganger problem for oversettere. Lar man det stå slik som det står, som et egennavn, kan man samtidig miste ordspillet og betydningen som navnene spiller på. Eldad og Medad kan derfor oversettes også på følgende måte: Gud har elsket og han elsker. Åndens virke i de to mennene som taler profetisk er et tegn på Guds overveldende kjærlighet og usigelige nåde, som ikke lar seg lukke inne i de rammer som mennesker setter. Det er alltid noe mer, hvis vi kan si det slik, for Gud har elsket, og han elsker.

Også disiplene, på samme måte som Josva, ville på et vis avgrense Guds virke. De ville hindre en mann i å drive ut demoner i Jesu navn, fordi han ikke var sammen med dem. Noen kapitler tidligere i Markus-evangeliet kan vi lese at apostlene hadde blitt sendt ut to og to, nettopp for å drive ut urene ånder. Nå er det plutselig noen andre som gjøre det samme, men som ikke er sammen med dem. Jesus forklarer dem at holdningen deres er feil. Guds nåde strekker seg så mye lenger; ja, den er tilstede selv i den helt enkle gesten å rekke noen et beger med vann.

En svakhet som noen og enhver av oss kan gi etter for, er å være kritisk til mennesker rundt oss, til og med når de gjør noe godt. Det høres kanskje kjent ut? På et rent menneskelig plan ønsker vi ofte å ha ting på vår egen måte, og selv andres godhet blir offer for kritikk. Det samme kan skje i vårt forhold til Gud, at vi har visse ønsker og forventninger. Vi ønsker at troen skal være på våre egne premisser og Guds handling innenfor de rammene vi fastlegger. Det er denne holdningen både Moses og Jesus reagerer på, og særlig hos Jesus blir det tydelig at har et blikk for Guds forsyn og nåde i alt det gode mennesker foretar seg. Under bønn og i messen er vi invitert til å forandre på vår egen holdning, for å lære så se med det kontemplative blikk på verden og mennesker, slik at vi Gud stadig kan åpenbare nye horisonter for oss.

Desto større blir egentlig kontrasten til det Jesus virkelige advarer mot, og hvor det ikke er mulighet for å inngå kompromisser, nemlig i det onde. Jesus sier at hvis hånden lokker oss til fall, så må vi hugge den av. Det samme gjelder foten og øyet. Hvis de lokker oss til det onde, så er det bedre å fjerne dem. Her er det for det første viktig å minnes oss selv på Jesu ord et par kapitler tidligere hos Markus: «Ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent» (Mark 7,18.20). Disse ordene gjør det lettere å tolke Evangeliets budskap vi hører i dag, nemlig at det onde må bekjempes ved roten og uten kompromisser.

Også Jakobs ord i dagens andre lesning går langt i å advare mot å gi etter for det onde. Vår aktuelle tekst i liturgien gjengir ikke Jakobs ord i sin fylde, for ordet «hjerte» er utelatt. Så la oss høre hva han skriver en gang til, men i den nyeste oversettelsen: Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Spørsmålet om det onde er et spørsmål om hva vi har fylt hjertene våre med, og om vi har vi fylt dem med noe som har tatt Guds plass.

La oss be Gud om et kontemplativt blikk på verden og våre medmennesker, slik at vi kan oppdage gjennom dem at Gud elsker oss, og at våre hjerter, i stedet for å bli fylt av onde tanker og urettferdig kritikk, heller fylles av ydmykhet, godhet og kjærlighet.

p. Hallvard Thomas Hole OFM

Den rettferdiges død

25. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens første lesning er hentet fra Visdommens bok, en av de såkalt deuterokanoniske bøker. Betegnelse innebærer at disse bøkene på et tidspunkt fikk en ny vurdering av Kirken, hvorvidt de tilhører Åpenbaringen eller ikke. En av grunnene til at vi i Den katolske kirke har disse i vår Bibel, og regner dem som en del av det skrevne Guds ord, er at den greske oversettelsen av de jødiske hellige skrifter på Jesu tid, inneholdt disse bøkene. Derfor tror vi at det er Guds ord vi lytter til i dag, formidlet gjennom mennesker.

Dette bringer oss til hva Visdommens bok handler om. Forfatteren bruker tydelige allusjoner til kong Salomo, kongen som ba om visdommens gave, for å tilskrive ham ordene. Hovedpoenget er å framskrive visdommen, noe forfatteren gjør ved nærmest å identifisere den med Gud selv og Guds Ånd. Foruten å være blant bøkene i den greske samlingen av jødiske, hellige skrifter, hadde Visdommens bok først og fremst stor teologisk betydning for apostlene og de første kristne, og for Kirken gjennom historien. Det er nemlig første gang i Det gamle testamentet at det antydes at det finnes flere utganger etter døden. Den rettferdige, den som har lyttet til visdommen, har et stort håp å se frem til, mens den urettferdige, dvs. den vettløse og ugudelige, har håp «lik et støvfnugg som blåses bort av vinden» (5,14).

Alt dette har betydning for hvordan vi ser på dagens tekst. Kirken har valgt et lite utdrag fra denne boken for denne søndagen. Mens helheten av boken forteller om rettferdige og urettferdige, og lovpriser visdommen, så konsentrerer dagens tekst seg om de ondes planer overfor den rettferdige: La oss se om det er dekning for den rettferdiges ord … La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham … La oss dømme ham til en død i vanære. Med dette avgrensete fokus i lesningen, og fremhevingen en rettferdig manns død av urettferdige og ugudeliges hender, understreker Kirken det profetiske innhold, som peker frem mot Kristus på korset.

Det som skulle være et bevis på det ikke er noen substans i de rettferdiges ord, et bevis på at Gud ikke vokter over de rettferdige, det blir paradoksalt nok det fremste tegn på Guds visdom. Hele Visdommens bok lovpriser altså visdommen og de rettferdige som lever etter den, og det er første gang det i Bibelen er tale om at skjebnen for den rettferdige og den urettferdige etter døden er ulik. Og dette understrekes desto tydeligere når den rettferdige manns død i vanære fremheves på denne måten. Det er ikke bare gjennom Kristi liv visdommen uttrykker seg, men gjennom Kristi død blir Guds visdom åpenbart. Derfor kan Paulus frimodig bekjenne, og vi med ham, at mens «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, forkynner vi en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22-24).

Denne guddommelige logikken gir også Jesus uttrykk for når han i dag for andre gang taler om sin død og oppstandelse for disiplene: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå. Disiplene forstår ingenting av det han sier, men når de senere blir fylt av Den Hellige Ånd, etter oppstandelsen, da forstår de. Da flykter de ikke lenger fra korset, slik de gjorde på langfredag. Først da blir deres tankesett endret, slik at de kan forstå den guddommelige visdom i en korsfestet Kristus, som Visdommens bok peker frem mot.

Disiplene gir da også i dag til kjenne at de fremdeles tenker på menneskers vis, når de tretter seg imellom om hvem som er den største og viktigste av dem. Men også dette skal endre seg diametralt i lys av korset, og også her gir Jesus et frempek: Den som vil være den fremste, han får gjøre seg til den siste av alle og være alles tjener. Det er korsets livsvisdom. Det er evangeliets livsvisdom, den visdom som planter Kristi kors i våre liv og i vår hverdag. Den gudstjeneste vi utfører i kirken når vi synger i kor «din død forkynner vi, Herre», den følger oss når vi går ut av kirken for å fortsette å tjene. Da kan vi også si med apostelen Paulus «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Når vi sier at vi er blitt korsfestet for verden, så betyr det nettopp å bli alles tjener. Og at vi skal være alles tjener, det understreker Jesus i dag ved å stille et lite barn midt iblant disiplene og si: Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg … og ham som har sendt meg.

Vi forkynner en korsfestet Kristus

TAU

cropped-tau«Tau» er den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet, og dens form viser til korset. Dette tegnet bæres på pannen av dem som viser korsets kraft gjennom handling; hvis man har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær (jfr. Gal 5,24); hvis man med hellige Paulus vil si: «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Med disse ordene kalte pave Innocens III Den katolske kirke til omvendelse og fornyelse under en preken ved innledningen til det fjerde Laterankonsil (1215). Paven bruker et motiv fra Esekiels bok, hvor dette tegnet (TAW) står omtalt: «Gå gjennom Jerusalem by og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over alt det avskyelige der.» (Esek 9,4). Paven tolker dette i samsvar med kristen tradisjon som Jesu kors.

Det var etter denne prekenen at Frans la sin elsk på dette tegnet og FoCol_Tau_MiBla_A_840-420x516begynte å bruke det i mange sammenhenger. Han signerte brev og velsignelser med det, og risset det inn i veggen på steder han oppholdt seg. Et av de best bevarte Tau-korsene av Frans finnes i Sta Maria Magdalena kapellet ved Fonte Colombo. Dette var et sted Frans likte å be, og hvor også fransiskanerordenens regel ble nedskrevet i 1223.

Tau-korset er et viktig symbol for fransiskanere verden over, og brukes i mange sammenhenger av fransiskanere, klarisser og legfransiskanere. Den hl. Bonaventura gir til kjenne hvordan tegnet henger nært sammen med Frans selv og alle hans brødre:

At Frans, Guds tjener, var et sendebud fra Gud
som kunne elskes av Kristus,
etterlignes av oss og beundres av verden,
kommer vi uten den minste tvil fram til
dersom vi får øye på det ypperste
i hans helt usedvanlige hellighet.
Selv om han levde blant mennesker,
ble han en etterligner av den englelike renhet.
Derfor er han også stilt opp som et forbilde
for Kristi perfekte etterfølgere.
Dette må vi trofast og hengivent holde fast på.
Ikke bare viser det hen til den oppgaven han hadde:
Å kalle til gråt og klage,
«å skjære av seg håret og kle seg i sekk
og sette tegnet Tau
på pannen til mennene som gråter og sørger» (Esek 9,4)
med et korsets botstegn og et korsformet klede.
Det bekreftes også
med et ugjendrivelig vitnesbyrd om sannhet
ved «seglet på likhet» med den levende Gud, (Esek 28,12)
det vil si med den korsfestede Kristus,
som ble innprentet på hans kropp,
ikke med naturlig kraft eller gjennom menneskelige kunst,
men ved den levende Guds ånds underfulle kraft.
(Bonaventura, Den store legenden om Frans av Assisi, prolog 2).

Som for Frans av Assisi gjelder det også for alle fransiskanere, og alle kristne, at «vi forkynner en korsfestet Kristus. For dem som er kalt… er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22.23)

 

Det kors vi bærer er kjærligheten

24. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Når vi leser Markusevangeliet kan vi legge merke til at avsnitt og kapitler veldig ofte begynner med lignende ord som i dag, at på den tid drog Jesus ned mot landsbyene. Eller at han går opp i fjellet. Eller at han tar båten. Jesus er så å si hele tiden underveis. I dagens tekst får vi også den første indikasjonen hos Markus om hvor han er på vei. Den første av tre forutsigelser om menneskesønnens død og oppstandelse. Gjennom hele sitt offentlig virke og sin vandring er han på vei mot Jerusalem, hvor menneskesønnen skal få meget å lide. Han er på vei mot sin påske.

Den jødiske påskefeiringen var et minne om en hendelse som for fremtiden skulle definere det jødiske folket og deres identitet; utgangen fra Egypt, vandringen gjennom det røde hav, og innstiftelsen av pakten. Derfor feiret Jesus påske hvert år, men i dag hører vi altså den første antydningen om at Jesus egentlig er på vei mot noe mer – hans egen påske. Den påsken jødene feiret var kun et bilde på hva som skulle skje når han, Jesus, skulle bli slått i hjel og skulle oppstå etter tre dager.

Den gangen ledet Gud folket ut av Egypt.
Nå leder han oss ut av synden.
Den gang lot han dem gå tørrskodd over det røde hav.
Nå leder han oss gjennom dødens port til himmelen.
Den gang forenet Gud seg med folket ved å opprette en pakt med det.
Nå forener han seg med oss ved å gi sin Hellige Ånd.

Hvorfor er denne sammenligningen viktig? Jo, fordi på samme måte som hendelsene fra gammelt av definerte Israels identitet, slik er hendelsene på Golgata helt essensielle for vår identitet som kristne. Vi får vår verdighet tilbake ved syndenes forlatelse. Vår identitet som Guds barn blir gjennomopplivet ved vår deltagelse i Jesus død og oppstandelse ved dåpen. Og til slutt blir vi guddommeliggjort, fordi vi blir forvandlet av Den Hellige Ånd som vi mottar.

Alt dette gir imidlertid mening først når hver enkelt av oss svarer på det spørsmål som Jesus stiller sine disipler: Enn dere, hvem sier dere at jeg er? Ja, hvem tror du at Jesus er? Svaret vi gir definerer oss og vårt forhold til Gud. Vi er kalt til å svare sammen med Peter, sammen med Kirken, med én stemme: Du er Messias. Det er jo nettopp han som gir oss verdigheten tilbake ved å vaske våre synder med blodet fra korset. Han gir oss nytt liv ved å ofre sitt eget liv. Han overgir sin ånd i Faderens hender, for at Guds Ånd skal bli sendt oss, Ånden som guddommeliggjør.

Derfor burde det egentlig ikke forundre oss at Jesus umiddelbart blir krass når Peter vil forhindre alt dette: Bort fra meg Satan. Du har ikke sans for Guds veier. Ikke uten grunn kaller vi satan menneskets fiende. Han vil ikke at vi skal bli frelst. Han vil ikke at vi skal bli guddommeliggjort.

Det svar vi gir på Jesu spørsmål fordrer likevel noe mer. Jakob spør: Hva nytter det om en sier at han har tro? I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling. Det er også dette Jesus antyder i dag, når han i avslutningen sier til folket og disiplene, at den som har tro, den som vil slutte seg til meg, han må ta opp sitt kors og følge meg.

Jeg benytter anledningen til å peke på hellige Frans av Assisi som et ypperlig eksempel på hva det vil si å ta opp sitt kors og følge Jesus. Hans eget radikale liv i fattigdom og ydmykhet skinner for oss den dag i dag. Hans kjærlighet for krybben og korset har gitt ringvirkninger helt til våre dager. Hans kjærlighet til mennesker, og særlig de fattige og syke, rører ved våre hjerter. Hans kjærlighet til Guds skaperverket gleder oss. I et eget brev til de troende, til legfolket, taler Frans også direkte til hver enkelt av oss. Dette er det brevet som ga opphav til den fransiskanske legordenen:

I Herrens navn! Alle som elsker Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og sinn, av hele sin kraft og elsker sin neste som seg selv, og hater sitt eget legeme med dets synder og laster og tar imot vår Herres Jesu Kristi legeme og blod og bærer frukter som er omvendelsen (botferdigheten) verdige: hvor salige og velsignede er disse menn og kvinner når de gjør dette og holder ut i dette, for Herrens ånd hviler over dem.

Korset som vi har fått å bære er, intet annet enn å elske Gud og vår neste som oss selv. At korset er et tegn på Guds kjærlighet til oss, og at det kors vi bærer er kjærligheten til Gud, til mennesket og til skaperverket, det er den bevisstheten som følger den fransiskanske bevegelsen helt siden Frans og frem til i dag. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å følge etter Jesus sammen med hellige Frans av Assisi.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Lukk deg opp!

23. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Guds ord som lød gjennom profeten Jesaja har skrevet seg inn som en av de vakreste tekstene i Det gamle testamentet, i hvert fall for mitt vedkommende. Da tenker jeg ikke først og fremst på den litterære formen, men på substansen den formidler. Det er en profeti til israelsfolket, om at Herren snart skal dømme verden og da gjøre gjengjeld for urettferdighet, synd og ondskap: Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Og hvilken straff er det ikke! En vakker gjengjeldelse! Han kommer selv og frelser dere.

Jesaja forkynte allerede 700 år før Jesu fødsel og profeterte altså om det som er selve kjernen i det kristne budskap, det som er kilde til all vår glede og alt vårt håp. Gud kom selv til oss. Han kom for å frelse oss. Nettopp det er kristendommens kjerne: Jesus Kristus er Guds Sønn. Han kom for å ta på seg våre synder og fjerne dem helt ved sin død på korset. Det er denne hendelsen som forvandler virkeligheten og mennesker. Jesaja profeterte at da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. Den som møter Jesus blir virkelig transformert og forvandlet, både i det indre og det ytre.

Hvis vi plasserer oss selv blant hendelsene i dagens evangelium, blir vi også vitner til en slik forvandling. Igjen en vakker tekst som forteller oss at Gud ønsker å møte oss personlig, én til én. Noen folk på stedet der Jesus passerte tok med seg en døvstum til Jesus, for at han skulle legge hendene på ham. Men Jesus tar den døve til side, bort fra folkemengden. Han gjør ikke noe for å vise seg frem. Ingen billig og effektiv markedsføring. Jesus vil møtes personlig. Han vil berøre den døves kropp og sjel. Det er ikke den døve som kommer til Jesus, men Jesus kommer til ham. Han kommer for å frelse.

Hvor mye lengter vi ikke etter å møte Jesus på akkurat den måten, ansikt til ansikt. At han ser oss, tar oss til siden, og vil tilbringe tid bare med oss. Vi lengter etter å bli berørt av Gud, som på et blunk kan ordne livene våre og løse våre problem. Vi ønsker å være lykkelige, og ikke nedsunket i vanskeligheter og livsproblemer. Men selv om vi tror at Gud kan gjøre oss lykkelige, så virker troen også som noe besværlig. Messe hver søndag? Be hver dag? Faste på fredager? Skrifte?

Satt på spissen høres det strevsomt ut. Men det viktigste spørsmålet forblir hva som er i vårt hjerte. Hva er hjertet mitt fylt av? I dag taler Jesus nemlig ikke bare til den døve, men også til hver av oss: Effatha. Lukk deg opp! Lukk opp ditt hjerte for mitt nærvær. La meg komme til ditt hjerte. La meg ta bolig i ditt hjerte, så vil du se at alt kommer til å forandre seg; ditt liv, ditt forhold til andre mennesker, ditt forhold til messen, ditt forhold til bønn.

Hvis du til nå ikke har klart å se hvor vakker troen og Kirken er, eller noen har tilslørt det, så åpner Jesus dine øyne slik at du kan se det. Hvis du har hatt vanskelig for å lytte til Guds ord og forstå dem, så åpner Jesus dine ører og gir kunnskaps og forstands gave. Hvis det er vanskelig å motivere seg til å gjøre det gode, så skal han hjelpe deg slik at du springer som hjorten til det. Hvis troen er tørr og livløs, så vil du se at fra sakramentene springer ut en kilde til Guds nåde som oversvømmer ditt liv.

Jakobs brev minner oss også om noe oppløftende i denne sammenheng. I verden blir du kanskje målt og bedømt ut i fra det du har; hva slags venner du har, hva slags jobb, hvor mange biler, hvor mye penger. Her i kirken derimot, hvor Jesu nåde er i sentrum, her er det ikke hensyn til rikdom og status. Alle er invitert til den rikdom av nåde som finnes her. Bare lukk deg opp!

P. Hallvard Thomas Hole

Fra himmellysenes far kommer bare gode ting

22. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Ovenfra, fra himmellysenes far, kommer bare gode ting, bare fullkomne gaver; for hos ham finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge. Smak på setningen. Smak og se at Herren er god. Det finnes vel knapt noe skriftsted som understreker Guds godhet til de grader som dagens andre lesning fra Jakobs brev. Preludiet hørte vi i kirkebønnen: Barmhjertige Gud, du fullkomne godhet og opphav til alt som er godt. Det minner meg også om en bønn av hellige Frans av Assisi: Allmektige, hellige, mest opphøyde og høyeste Gud, alt godt, det høyeste gode, det hele gode, du som alene er god, vil vi gi all lov, all pris, all takk, all ære, all velsignelse og alt godt. La det skje.

At Gud er god tilhører den grunnleggende kristne guds- og troserfaringen. Det er ikke dermed sagt at vi som kristne ikke kan erfare det onde. Men. Uansett hva ondt vi måtte lide under, så er det ikke fra Gud. Hos ham finnes intet skifte fra sol til skygge. Det finnes ikke engang noen gråsoner mellom godt og ondt hvor Gud opererer. Fra ham kommer bare gode ting.

Likevel kan den ubehagelige følelsen av at ikke alt helt stemmer snike seg innpå noen og enhver, slik som den gang slangen sådde tvil om Guds motiver i Eden: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Her har Gud skapt disse nydelige fruktene og godene, så får ikke dere lov å spise dem? Videre sier slangen: Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, så vil dere bli som Gud. Så kan dere spise fruktene, unntatt fra det ene. Gud har altså fremdeles noe som han ikke vil dele med dere.

Slangen klarer å så tvil om Guds godhet. Vi hører et ekko av denne første fristelsen når Jesus blir fristet av djevelen i ødemarken. I dag opplever vi kanskje i større grad enn noen gang, at Guds godhet blir sådd tvil om. Det er mange ganger blitt fremført som ateisters kronargument mot Gud, men det er ikke i den retningen vi skal med våre betraktninger i dag.

Vi prøver å nærme oss Guds mysterium i lys av det ord vi hører. Foruten det positive og oppløftende budskapet fra Jakobs brev, stiller Moses oss et betimelig spørsmål: Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Moses tenkte på alt Gud hadde gjort for folket så langt, helt siden han reddet dem ut fra Egypt. Det ga håp for fremtiden at Gud fortsatt ville være med dem. Israels historie er viktig, men som med alt i Det gamle testamentet kommer også dette spørsmålet til sin fulle rett først når vi leser det gjennom Det nye testamentet.

Og hvor nær er ikke Gud kommet oss? Han ble menneske for vår skyld. Han lar oss bli ett med ham i dåpen. Han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod. Gjennom presten forlater han oss våre synder. Slik erfarer vi Guds godhet og store barmhjertighet. Det fordrer imidlertid at vi, som Jakob maner til, tar imot det ord som er blitt innpodet i oss, og lever etter ordet, og ikke nøyer oss med å lytte til det! For hva oss mennesker vedkommer, så er det ikke kun det gode vi finner i oss selv.

Jesus utfordrer oss i dag når han sier at ingenting av det som kommer inn i mennesket utenfra kan vanhellige det. Alt det onde kommer fra menneskets indre og gjør det vanhellig. Dagens lesninger setter opp en helt en enorm kontrast. Fra Gud, bare gode ting. Fra mennesket, alt det onde. Det glade budskap i dag ligger i derimot i ordet «vanhellige», paradoksalt nok. Fordi det setter ord på hvilken side av den enorme kontrasten vi er skapt til å befinne oss. Vi er skapt til godhet, vi er skapt til lys, vi er skapt til herlighet, vi er skapt til hellighet og enhet med Gud. Ja, mennesket er Guds tempel, og med vår egen synd vanhelliger vi det templet. Likevel vil Jesus være nær oss og ta bolig i oss, og han selv renser sitt tempel, slik at det også fra oss kan komme bare gode ting. Kyskhet i stedet for utukt. Gavmildhet i stedet for tyveri. Trofasthet i stedet for utroskap. Generøsitet i stedet for grådighet. Godhet fremfor ondskap.

At mennesket gjør godt av seg selv burde ikke forundre oss. Det ligger i vår natur og vårt kall. Synden, som kommer fra menneskets indre, kan likevel ødelegge mye. Derfor søker vi stadig større enhet med Gud, for fra ham kommer bare gode ting. Amen.

P. Hallvard Thomas Hole OFM