Vær barmhjertige

7. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Kirkens liturgi bringer oss i dag tilbake til dramatiske scener som utspilte seg i kongedømmet Israel 1000 år før Kristus, hvor hovedpersonene er kong Saul og David. Vi blir med engang orientert om hva som er situasjonen. Kong Saul har samlet 3000 mann, og de jakter på David. Det er rett og slett en menneskejakt. Riktignok synes David å ta hele situasjonen med relativt stor fatning. Med noe som kan ligne hovmodig overmot, lister han seg inn i leiren til Sauls hær, kommer seg ubemerket helt inn til Saul, hvorpå han tar med seg spydet og vannkrukken hans. Budskapet som tydelig fremheves er at Gud er med David. Herren hadde latt en dyp søvn komme over Saul og hans hær, og for både David og hans makker, Abisjai, er tegnene tydelige, Herren har gitt Saul i Davids hånd.

Hvis vi skal forstå det som skjer kan vi ikke la være å trekke inn forhistorien. Vi husker at kong Saul var Israels første konge. Etter en lang periode, der Gud hadde sendt de såkalte dommerne for å lede sitt folk, gjorde folket krav på en konge, som andre folk og riker rundt dem hadde. Dette var problematisk, all den tid Gud selv skulle være folkets konge og styre det. Når profeten Samuel til slutt gir etter for folkets krav, er det fortsatt slik at Gud skal være den sann konge. Derfor mottok Saul salving av Samuel. Den ga ham del i Herrens Ånd, og tidligere i 1 Samuelsbok kan vi da også lese om Sauls profetiske henrykkelse.

Dette krevde nødvendigvis at kongen, som nå skulle lede folket, var lydig mot Gud. Med tiden viste det seg likevel at dette var en skjør ordning. Menneskelig svakhet og synd førte til at Saul vendte seg bort fra Gud. Dermed sendte Gud Samuel for å salve en ny konge, den unge David. Det vi ser i dagens første lesning er en stor kontrast mellom de to. På den ene siden Saul som har sunket så lavt, at han jager David rundt omkring landet. Han er så innbitt på å beholde sin kongemakt, ikke for å gjøre Guds vilje, men sin egen, at han ikke går av veien for å ta livet av den som Gud selv har valgt til ny konge. På den andre siden David, som har en klar erfaring og følelse av at Gud er med ham, og han er så trofast mot Gud, at han risikerer eget liv for å prøve å overbevise Saul om at han skal legge sverdene ned. Han vil ikke legge hånd på Herrens salvede, som han sier, selv om Herrens har gitt ham i hans hånd.

Det er interessant at det ikke er første gang det skjer, at David har fått Saul i sin hånd. Saul fortsetter likevel sin jakt, mens David fortsetter å være trofast mot Gud. Ingen skal legge hånd på Herrens Salvede! Dette er et så viktig poeng, at når 2 Samuelsbok begynner med at dødsbudskapet om Saul når David, må banemannen selv bøte med livet, for han hadde lagt sin hånd på Herrens salvede. Denne nokså lange og omfattende historien, som vi kun har fått høre et bruddstykke av i dag, gir en tankevekkende inngang til Evangeliet. Kanskje er det evangeliets vanskeligste ord vi hører i dag med tanke på levd liv og menneskelig erfaring. Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som behandler dere ille. Samtidig gir ordene dyp gjenklang i oss og nærer vår sjel, når vi minnes hvordan Jesus nettopp av kjærlighet ga seg i menneskers vold for vår frelses skyld.

Det er nettopp i dette David fremstår som en Kristus-figur, når han vil være trofast mot Herren og risikerer sitt eget liv for ikke å sette Herrens salvedes liv på spill. David innser at det ville vært bedre om han selv døde, enn at Herrens salvede skulle lide døden av hans hånd. Ser vi dette i lys av Evangeliets siste ord i dag, synes det at vi nettopp har et konkret eksempel på det i David: Med det mål dere bruker til andre, skal det også bli målt opp til dere. For David er ikke spørsmålet hva Saul vil gjøre med ham, men hva han selv ønsker for Saul og hvilket mål han bruker til Saul. Vi kan gjerne si at David ble stygt og urettferdig behandlet. Saul blitt hans fiende, men det var ikke det mål David vil bruke. For ham gjaldt det mål Herren hadde gitt.

Hvis vi skjeler til korinterbrevet kan vi se det mål Herren har gitt: Det første menneske, Adam, ble skapt som «et levende vesen», men derpå kom den nye Adam, som et livgivende, åndelig vesen. Som vi da har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde. Det er det Gud har kalt hvert menneske til. Alle har blitt kalt til det jordiske, naturlige liv, alle har blitt kalt til det åndelige, overnaturlige liv. Slik David forble trofast mot Herrens salvede, slik Gud forble trofast mot ethvert menneske, slik er vi også kalt til å være trofaste mot ethvert menneske – «det levende vesen» kalt til Guds herlighet. Derav denne inntrengende bønnen fra Jesus: Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Reklamer

Kristus er oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde

6. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Messeliturgien har som regel en rød tråd, eller et gitt fokus for dagen, foruten det helt opplagte og sentrale, nemlig eukaristifeiringen. Noen ganger er det en høytid som bestemmer fokuset, eller en festdag for våre helgener. Det kan være mangt, og messelesningene er satt opp deretter. Alt dette er selvfølgelig sentrert rundt vårt møte med Jesus i Eukaristien, og viser både hva vi tar del og hva vi bærer med oss ut i verden.

Gjennom det alminnelige kirkeår er det derimot lesningene i seg selv som forsterker konkrete motiver, fordi Kirken har satt dem sammen med bestemte temaer og aspekter for øye. Tekstene består av første og andre lesning, responsoriesalmen, hallelujaverset og et evangelium. Disse danner en helhet, som nettopp sentrerer våre tanker og hjerter mot det møtet med Jesus som finner sted i liturgien, og det møtet med ham som finner sted gjennom uken, i våre egne liv.

Noen ganger er disse temaene og røde trådene subtile. Andre ganger gir de seg selv nærmest, og presten har da for så vidt en enkel oppgave med å løfte frem det budskapet Gud forkynner gjennom sitt ord og sin Kirke, som er kalt sammen til gudstjeneste. I dag er en slik søndag, hvor den røde tråden er veldig synlig.

Første lesning og salmen setter tonen og angir temaet. Det er heller ikke et lite tema, for begge er egentlig en oppsummering av den grunnleggende troserfaringen, og derav også troslæren, i den mosaiske religion. Det er i Deuteronomium, altså Femte Mosebok, og nesten mot slutten av boken, at Moses og folket blir stilt overfor to veier de kan velge å gå på: livet eller døden. Men andre ord: velsignelsens vei eller forbannelsens vei. Jeremias profeti i dag er kort og godt profetens påminnelse om at denne fundamentale trosregelen står ved lag. Skillet mellom dem som stoler på mennesker og dem som har tillit til Gud, blir med profetens bildespråk ganske karakteristisk beskrevet som enten forbannelse og død, eller velsignelse og liv.

Når vi da i tillegg får høre en salme som handler om nettopp dette, om de to veiene som mennesket kan velge, forsterker det selvfølgelig inntrykket av at det er her Guds ord vil si noe til oss i dag. Det er for øvrig talende at det her også er snakk om første salmen i hele Salmenes bok. Slik begynner altså Salmenes bok:

Salig den som ikke følger de ugudeliges råd
og ikke vandrer syndens vei,
som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.

Det nye, som salmeteksten legger til det vi har hørt fra Moseloven, samt utdraget fra profeten Jeremia vi har lest i dag, er det begrepet som dukker opp i slutten mot slutten: rettferdighet. Det skal vi ikke utbrodere i dag, men verdt å ha i bakhodet. For Det gamle testamentets del, så er den som vandrer på Herrens vei rettferdig.

Med alt dette i sinnet skinner Evangeliet, og Jesu egne ord til oss, om mulig med enda større klarhet. Det er ikke til å unngå å legge merke til at i denne versjonen av Bergprekenen, i Lukas’ beskrivelse av de velkjente saligprisningene, fremstår saligprisningene og ve-ropene nettopp som Det nye testamentets versjon av de to veier, dvs. valget som Gud stilte Moses og israelittene overfor. Samtidig har noe radikalt skjedd. Med tanke på det jordiske liv er ikke saligprisningene så utelukkende løfterike som Guds løfter til Moses. Det er til og med snudd på hodet. Salige er de fattige. Salige er de som sulter, de som gråter. De som blir hatet, bannlyst og spottet. Men ve dem som er rike, mette osv. Hva har skjedd? Det er tydelig at Jesus ser på de to veiene, livets vei og dødens vei, velsignelse og forbannelse, i et helt annet lys.

Det lyset er oppstandelsen, som endevender historiens gang og forklarer virkeligheten og Guds åpenbaring på en helt ny måte for oss mennesker. Paulus sier det i klartekst til oss i dagens andre lesning: Er Kristus ikke oppstanden, er deres tro en illusjon, og dere er fremdeles bundet av synden Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde. Har vi valgt Kristus, har vi valgt liv og velsignelse. Men det er et helt nytt liv, der vi i absolutt alle livets omstendigheter har tilgang til livets kilde i oss selv. Da er det ikke lenger et spørsmål om fattig eller rik, gråt eller glede. Alt skjer i Kristus, den Oppstandne, og i ham skal vi alle engang oppstå.

Som kristne samles vi nettopp derfor på søndagen, oppstandelsens dag, for å drikke av livets kilde som strømmer til oss gjennom ord og sakrament. De forklarer på herlig og underfullt vis vårt liv, med alle dets opp- og nedturer, og kaster oppstandelsens lys på det.

p. Hallvard Thomas Hole OFM

Legg ut på dypet

5. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Ved evangelisten Lukas’ ord blir vi i dag vitner til en unik hendelse. Da tenker jeg ikke først og fremst på den store fangsten som Simon og de andre fiskerne halte i land, men på hele utfallet av disse hendelsen på Genesaretsjøen. Lukas oppsummerer det på mesterlig vis når han skriver: De forlot alt og fulgte ham. Det Simon og de andre foretok seg fremstår som selve kjernen i det kristne liv. Like fullt utfordrer de oss med sitt raske og frimodige svar på Herrens kall. De forlot alt. Uten å diskutere løsninger for hvordan det skal fungere fremover, uten å avtale noe seg i imellom eller med Jesus. Det var kun én ting som gjaldt: Følge Jesus.

Med dette som utgangspunkt for vår refleksjon, kan vi enklere komme innpå Guds ord til oss i dag, det som nettopp ga de første disiplene denne besluttsomheten. Jesus er som alltid i begivenhetenes sentrum. Vi må vel si mer enn det også. Det er han selv som former begivenhetenes gang. For det første går han om bord i Peters båt og ber Peter legge litt ut, slik han kan undervise folket fra båten. For det andre sier han til Peter: Legg ut på dypet. For det tredje kaller han Peter til å bli menneskefisker, selv om Peter ikke følte seg verdig og sa: Gå fra meg.

Jesus former begivenhetene, og i dagens evangelium er det disse tre avsnittene som danner et helhetlig bilde av at Jesus vet nøyaktig hva han vil. Han vet også nøyaktig hva han vil med oss. Når vi er samlet til messe er det ikke vi som former begivenhetenes gang, men Jesus. Når vi begynner messen har vi som Peter, allerede gjort som Jesus ber om, og lagt litt ut fra land. Vi har gitt Jesus plass i vår båt, i våre liv, og gitt ham talerom, slik at han kan forkynne sitt levende ord til oss.

Denne sammenstillingen med messen finner vi ytterlige påfallende idet Jesus avslutter undervisningen av folket, og vender seg til Peter med ordene: Legg ut på dypet. Hvilket dyp er det Jesus snakker om? For Peter er det klart at det ikke er fisk å få. Nattens manglende fiskelykke og fiskerens erfaring forteller ham at det er nytteløst. Men det er en grunn til at han likevel vil gjøre som Jesus sier, og det er fordi det nettopp er Jesus som ber om det. Dypet Jesus vil at vi skal legge ut på er tilliten til ham. Når han inviterer oss til sitt bord, til Eukaristien, er dette det dypet hvor tilliten til Jesus vokser. Peter og de andre fikk fisk i slike mengder at en annen båt måtte komme dem til unnsetning for at noten ikke skulle ryke. Her i messen, på mysteriets dyp, får vi liv i overflod.

Det bringer oss til siste og tredje del av Evangeliet, hvor Peter faller på kne for Jesus og sier: Gå vekk fra meg, Herre, synder som jeg er. Det er ikke eneste gang i evangeliene vi hører om den måten å forholde seg til Jesus på. Soldatens ord om, at han ikke er verdig at Jesus går inn under hans tak, har et tydelig slektskap med Peters ord. Det er ikke fordi forfatterne nødvendigvis har villet det slik, men fordi det rett og slett ligger i den grunnleggende menneskelige erfaringen i møtet med det guddommelige. Noen teologer vil kalle guddomserfaringen som et møte med det skremmende og det tiltrekkende mysterium. Uten kanskje å legge for mye vekt på akkurat det, ser vi likevel hvordan møtet med mysteriet er en annerledes erfaring. Vi kneler ned, fordi vi stoler på Herrens ord: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod.

Alt dette leder opp til den oppsummeringen som evangelisten i dag avslutter med: De forlot alt og fulgte ham. Hva gjør så vi? Etter at vi har mottatt Guds ord og møtt mysteriet her i messen? Vi følger Jesus i vårt dagligliv, både i de store og de små ting. Kanskje handler det i dag om å forlate en ødeleggende krangel i hjemmet, for å følge Jesus på fredens vei. I morgen handler det kanskje om å våge å ta et valg om hva man skal studere. Kanskje noe enda mer sjelsettende, som det å skulle gifte seg. Uansett er vi kalt til å følge Jesus. Møtet med ham på dypet, i mysteriet, hvor tilliten til ham får rotfeste og vokser, gir oss styrke og frimodighet til å følge ham.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Jeg gjør deg i dag til en fast borg

4. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Dagens liturgiske tekster retter våre tanker inn på Jesu profetiske misjon. Henvisningen til Jeremias profetiske kall i første lesning, samt Jesu sammenligning av sin egen profetiske oppgave med profetene Elija og Elisja, understreker dette temaet. Vi kan også innledningsvis nevne at også lesningen fra første korinterbrev tar opp temaet profetiske gaver. I denne forbindelse er det tre temaer som melder seg. Det første er at vi som kristne også er kalt til en profetisk tjeneste. Det andre: å være profet er forbundet med å bli utsatt for forfølgelse. Det tredje er at prinsippet og grunnlaget for vår profetiske tjeneste er og forblir Kjærligheten.

Dåpens nåde, som innebærer at vi i Kristus er blitt salvet til å være prest, profet og konge, forteller oss at profetisk gave og profetisk tjeneste er en del av vårt kall. Det alminnelige prestedømmet innebærer at vi alle feirer og deltar i en sann og guddommelig gudstjeneste gjennom vår bønn. Å være konge innebærer at vi lytter til Guds ord, slik at Kristus er den sanne hersker i våre liv gjennom de valg vi tar i enhet med Guds vilje. Å være profet innebærer at vi med våre liv og våre ord er kalt til å forkynne Guds kjærlighet, samt åpenbaringen av denne kjærlighet i Jesus Kristus, for alle mennesker vi møter. Salmistens ord må bli virkelighet i våre liv: Min munn skal forkynne din pris, hele dagen din frelse. Hvis det ikke er en lengsel i oss etter å formidle Jesu budskap til andre mennesker, da må vi nesten sette spørsmålstegn ved vår tro. Hvis du mener at det du bærer i ditt hjerte ikke er verdt å gi til andre, hvorfor bærer du da selv på det?

Noe helt annet er likevel om vi opplever det vanskelig å fortelle om vår tro og formidle den til andre. Bakgrunnen for det kan være mangfoldig. Mangel på kunnskap om troen, egen usikkerhet, følelsen av at mitt liv ikke helt samsvarer med det jeg egentlig tror på. Men det kan også være noe som ikke er et helt uvanlig fenomen i dag; at vi ikke helt tør å stole på Kirkens budskap. Det er ikke sjeldent at man hører katolikker si at det er visse deler av Kirkens lære de ikke er enig i. Det gjelder som regel kontroversielle temaer som abort, prevensjon, samboerskap, skilsmisse, kvinnelige prester, homofilt samliv, eller Kirkens standpunkt angående nattverdfellesskap mellom kristne.

Jeg ønsket å løfte frem disse tingene for også å understreke et annet viktig poeng når det gjelder vår profetiske tjeneste, at den profetiske sendelse er forbundet med å bli utsatt for forfølgelse. Og frykten for det er kanskje den viktigste årsaken til at vi unngår å forkynne. Hvis man i dagens Norge forkynner Kirkens tro på menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelsen av, eller at ekteskapet er et sakrament, et uløselig bånd mellom én mann og én kvinne, da er man dømt til å møte motgang. Om vi ikke møter fysiske forfølgelser, så i hvert fall hard kritikk og personangrep. Det er forståelig at vi frykter det, men vi må frykte Gud mer enn vi frykter mennesker. Guds ord til profeten Jeremia blir ikke bare oppfylt i Jesus, men siden vi i ham har fått profetisk tjeneste, så gjelder ordene for oss også: Du skal spenne beltet om livet og stå frem og tale til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem, ellers vil jeg gjøre deg redd for dem. Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg, til en jernstøtte og en bronsemur mot hele landet […] De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg.

Det som imidlertid fjerner frykten for mennesker fra våre hjerter er Guds kjærlighet: Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense. Derfor må vi som det tredje punkt i dag, erkjenne at Kjærligheten er prinsippet og grunnlaget for vår profetiske tjeneste og forkynnelse. Den er inspirasjonen til vår forkynnelse. Den er grunnlaget for vårt møte med andre mennesker. Den er selve innholdet i vår forkynnelse: For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den Enbårne.

I dagens evangelium trådte Jesus frem som en profet for folket. De undret seg over det han sa, for i deres øyne var han jo bare Josefs sønn. De ønsket seg tegn og mirakler, slik de hadde hørt at han hadde gjort andre steder. Jesus lar seg imidlertid ikke lokke til å ty til effektfulle undre foran deres øyne. Uansett hva Jesus sier og gjør, så er det kjærligheten som har forrang. Hvis han gjør et under, så er det ut av hans kjærlighet til mennesket, og ikke på grunn av menneskets ønsker om å se noe spektakulært. Hvis han sier et sannhetsord til folket, så er det ikke fordi det er det de vil høre, men fordi det er sannheten, som Han i sin kjærlighet til mennesket vil formidle.

La oss følge Jesus og gjøre våre gode gjerninger av kjærlighet til Gud og mennesker, og forkynne dem Sannhetens Evangelium om at Jesus er åpenbaringen av Guds kjærlighet og vår eneste vei til frelse.

Herrens Ånd er over meg

3. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Gjennom ordet som i dag blir forkynt for oss gjennom Kirkens liturgi, og som vi nettopp har lyttet til, tar Gud oss med tilbake til hendelser som fant sted omtrent 2500 år siden, dvs. 450 år før Kristus. Profeten Nehemia skildrer veldig spesielle hendelser for det jødiske folkets historie og identitet. Vi kan således ikke forstå dagens lille utdrag, om vi ikke i det minste har et lite overblikk over omstendighetene.

I den store fortellingen husker vi på Abraham som ble kalt av Gud fra sitt hjemsted, Ur i Kaldea, til et land Gud selv ville vise ham og skjenke ham. Etter et par generasjoner var etterkommerne hans i nød, og vi husker hvordan Jakob og sønnene hans bosatte seg i Egypt, hos Josef, som fra å være slave hadde blitt Faraos nærmeste rådgivere. I løpet av 400 år som gikk snudde situasjonen seg for Jakobs etterkommere, og israelittene ble egypternes slaver. Så ledet Moses dem ut av Egypt, men før de fikk komme til det lovede ble de satt på prøve gjennom en 40 år lang vandring i ørkenen. Selv om de var under hardt press, beholdt de landet, og Gud ledet dem til en storhetstid med kongene Saul, David og Salomo. Men så ble landet splittet, og nederlaget ble et faktum da Jerusalem falt og mange israelitter bortført. Rundt år 450, igjen etter en lang tid der folket ble satt på prøve, og noen hadde vist seg trofaste mot Gud, fikk omsider folket vende tilbake til Jerusalem.

Det som skjedde med det jødiske folket på dette tidspunktet ble definerende for utviklingen av den jødiske tro de neste århundrene, også det jødiske trosliv vi møter på Jesu tid, som Jesus vokste opp med og var en del av, og som er beskrevet av evangelistene. Den forbindelsen kan vi se klart og tydelig i dag, mellom første lesning og evangeliet. Først og fremst gjelder det jødenes hellige skrift, Toraen, de fem mosebøkene. Denne fikk sin siste og endelige redaksjon nettopp da i folket hadde vendt tilbake til Jerusalem. Og hva hører vi i dagens lesning? I de dager hentet Esra, den skriftlærde, boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel. Fra dette øyeblikket begynner hele den jødiske troen å konsentrere seg om Guds ord, og vi hører i dag hvordan hele folket lyttet oppmerksomt til ordene som ble lest, og hvordan den skriftlærde presten Esra, og andre fra presteslekten, dvs. levittene, leste opp fra Moseloven stykke for stykke, og fortolket, slik at folket skulle forstå ordene de hadde hørt.

Denne måten å praktisere den jødiske troen på ble helt sentral. Og synagogen, som vi i dag kjenner som det jødiske gudshus, ble nettopp et samlingspunkt, hvor Toraen ble lest, studert og tolket. Og hvor er det så Jesus møter opp når han begynner sitt virke for å forkynne evangeliet til sine landsmenn og trosfeller? Jo, nettopp i synagogen, slik vi hører i dag: Han underviste i synagogene, og fikk lovord av alle. Så kom han til Nasaret, hvor han var vokst opp. På sabbaten gikk han i synagogen som han pleide. Det som på profeten Nehemias tid var en helt ny måte å praktisere den jødiske religionen på, var på Jesu tid, 450 år senere, helt vanlig. Det hadde han vokst opp med. Det var det han pleide å gjøre.

Det viktige poenget for i dag, og som også må komme til uttrykk når vi tar inn over oss alt dette, er det spesielle med akkurat denne sabbaten i Nasaret, eller kanskje gjenspeiler den også det Jesus gjorde i samtlige synagoger han kom til. Hvorfor finner evangelisten Lukas det viktig å formidle akkurat dette til oss, han som etter eget sigende hadde undersøkte nøye alt det han hadde hørt fra øyenvitner? Med Åndens kraft erklærer Jesus at Jesajas profetier er gått i oppfyllelse, i dag. Jesus er sendt med gledesbud til de fattige, for å forkynne frihet for de fangne osv. Egentlig er det ikke så mye oppsiktsvekkende ved Jesu ord. Han skriver seg inn i den jødiske forteller og tolkningstradisjonen, hvor hendelser i fortid ikke bare hører fortiden til, men mennesket som lever i dag tar del i historien. Aller tydeligst er det ved feiringen av det jødiske påskemåltid. Det avgjort nye med Jesus er Ånden. Det forandrer situasjonen. Det forandrer den religiøse erfaring radikalt, fordi Ånden er ikke bare for Jesus.

Den Ånden Jesus snakker om i dag, som er over ham, er den Ånd som var tiltenkt oss. Ånden er over oss. Hør bare hva Paulus skriver i dag: Vi ble alle døpt i én Ånd Den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av. Paulus legger frem et bilde av Kirken, som en legemlig enhet med forskjellige lemmer, hvor utgangspunktet er dette, at vi aller er døpt i Jesu Ånd. Vi kan si med ham: Herrens Ånd er over meg. Ordet, som de jødiske skriftlærde var opptatt av å lytte til og tolke, for å kunne leve etter det, det ordet blir kjød i oss ved Åndens virke. Og Ånden virker på forskjellige måter i oss, slik at vi tjener hverandre til det felles beste, vår egen og andres frelse.

Spørsmålet vi alle dermed blir stilt overfor i dag, er hvorvidt vi våger å si med Jesus: Herrens Ånd er over meg. Han har salvet meg og sendt meg med gledesbud til de fattige. I det ligger nemlig vårt kristne kall og vår oppgave som verdens lys og jordens salt.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud har sin glede i oss

2. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Det første vi kan legge merke til i dag er at forrige søndags evangelium, om Jesu dåp; dagens evangelium om bryllupet i Kana; og neste søndags evangelium, om Jesus som i Åndens kraft står fram i synagogen i Nasaret, fint korresponderer med de tre første lysets mysterier i rosenkransbønnen: Jesus døpes i Jordan, Jesus fremstår under bryllupet i Kana, Jesus forkynner Guds rike og kaller til omvendelse. Det alminnelige kirkeåret, i dag markert med grønn liturgisk farge, følger jo Jesu treårige, offentlige virke, fra han ble døpt i Jordan. Dette virket kulminerer i Jerusalem, med hans død og oppstandelse, og ved Den Hellige Ånd fortsetter han å virke i historien.

Nettopp hans oppstandelse, og det at han sender oss sin hellige Ånd, indikerer at hans vandring ikke har stoppet opp, men gjennom kirkeåret vandrer han med oss, og vi med ham. Derfor kan også denne korrespondansen med lysets mysterier i rosenkransbønnen være en liten oppfordring til oss alle, om å gripe rundt dette lille bønnekjedet. På den måten kan vi minnes helt konkrete hendelser i Jesu og Marias liv for hver dag som går. Den grunnleggende kristne erfaringen, at Jesus vandrer med oss, blir med en gang tydelig når vi minnes hans og Marias gleder og lidelser, deres herlighet, og det lys Kristus er for vår tilværelse.

Med det sagt, kan vi også lettere nærme oss det lysets mysterium som Kirkens liturgi inviterer oss til å delta i denne søndagen. Jesus fremstår under bryllupet i Kana og åpenbarer for første gang sin herlighet for at disiplene og vi skal komme til tro på ham. Vi kan ikke løsrive oss fra første lesning, hentet fra Jesajas bok, som så tydelig legger an bryllupsmotivet for denne søndagen: Som en ung mann tar en jomfru til ekte, slik vil din Skaper ekte deg. Som brudgommen fryder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.

Jesaja profeterer også om hvordan dette skal skje, og viktigst av alt, gjennom hvem. Det er den Rettferdige, som stråler som morgenrøden. Frelseren, som flammer som en fakkel. Jesus oppfyller profetiene, når han nettopp velger en bryllupsfest for å åpenbare seg. Han er den Rettferdige. Han er Frelseren. For å forstå dybden av denne handlingen, når han forvandler vann til vin, må vi kanskje trekke veksel på Jesajas profeti ytterligere. Ifølge Jesaja betyr den Rettferdiges fremtreden et klart skille for folket. Et før og etter. Før var folket «den forlatte», og jorden «ødemark». Etter er folket Guds «kjæreste», og jorden «ektehustru».

Under bryllupet i Kana signaliserer Jesus helt klart at dette før og etter ikke skjer helt enda. Øyeblikket for det er «hans time», korsets time, men hans time var enda ikke kommet. Samtidig signaliserer han gjennom vinunderet at det blir en total forvandling. Ikke bare blir vannet til vin, det blir til den gode vinen. Ikke bare vannet forvandles, men selve bryllupsfesten forvandles. Fra mangel på vin, som Guds Mor klaget inn for sin sønn, og som utvilsomt kunne endt med en pinlig situasjon for brudgommen, er det hele seks vannkar som blir til vin. 500-600 liter vin er ikke så rent lite. Kjøkemesterens liv blir også forandret, for ikke bare er det mer vin, men det er den beste vinen. Det er noe helt nytt for ham. Andre kommer med dårligere vin når alle er beruset, men her er den beste tydeligvis spart til slutt.

Alt dette som skjer oppsummerer Johannes med å fastslå: Dette første jærtegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Hvor stor gleden enn ble for brudepar og gjester; hvor stor forvandlingen enn var, så er det kun et lite signal om den forvandling som ventet oss mennesker ved foten av korset, i Jesu time, og ved den åpne grav. Denne forvandlingen bærer vi med oss fra dåpen, som gjør at det er et helt konkret «før og etter» i våre egne liv: fra unåde til nåde; fra fordømt til forløst; fra «ikke-folk» til Guds barn.

Vender vi tankene tilbake til rosenkransen, så kan vi oppdage at den nettopp er et helt konkret hjelpemiddel til å la denne forvandlingen komme til uttrykk i vår hverdag. Når vi endatil hører hvordan Maria i dagens evangelium er den som ikke bare har en dyp forståelse av at hennes Sønn er Frelseren, men at hun også ber Jesus om vin til bryllupsfesten, så er hun også vår følgesvenn og går i forbønn for oss. Når vi griper til rosenkransen ber vi om hennes forbønn slik at vi ikke skal gå tom for Guds forvandlende nåde. At Gud skjenker oss sin nåde betyr at han vandrer med oss og har sin glede i oss, i våre liv og vår hverdag.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Han har utgydt Ånden over oss

Herrens dåp (år C)

Festen for Herrens dåp avrunder den liturgiske feiringen av inkarnasjonens mysterium, slik den arter seg fra og med julaften og med de påfølgende fester og høytider. Den siste uken, siden 6. januar, har vært preget av at Guds åpenbaring bringer et lys til frelse inn i verden til alle mennesker. Gud åpenbarte seg når han ble menneske for menneskets skyld, og det er ingen situasjoner der Gud ikke kan finne mennesket, eller mennesket ikke finne Gud.

Det viste han til gangs all den tid Jesus vandret på jorden og gjorde godt. Den siste uken har de liturgiske tekstene nettopp rettet oss inn mot dette. Gud åpenbarer seg ikke bare som en opplysning av sinnet og tanken. Det lyset og den guddomsglans som viste seg på jorden er mer konkret enn som så. Jesu forkynnelse ble nemlig fulgt av underfulle tegn og undergjørende handling. Mennesker med plager og sykdommer kom til ham og ble helbredet. På underfullt vis mettet han 5000 med fem brød og to fisk. Han stilnet stormen da disiplene var i båten. Han satt til bords med syndere, og han tilga synder. Alt dette har Gud minnet oss på gjennom liturgien i uken som har gått.

Jeg minner om dette fordi Herrens dåp, som vi feirer i dag, ikke bare fullender forklaringen av inkarnasjonens mysterium når Faderen selv sier om Jesus: du er min Sønn, som jeg har kjær. Kirkebønnen, som vi ba ved innledningen, setter klare ord på det mysterium vi i dag tar del i, og hva vi som Kirke og som troende ber om:

Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige Ånd, alltid forbli i din kjærlighet.

Jesus ble døpt i Jordan, og vi er blitt gjenfødt av vann. Den Hellige Ånd steg ned over Jesus. Også vi har mottatt Den Hellige Ånds gave. Det kan vel ikke sies tydeligere enn med Paulus’ ord i brevet til Titus: Denne Ånd har han i rikt mål utgydt over oss, ved Jesus Kristus. På den ene siden slår Paulus fast at det nettopp er på grunn av og ved Jesus vi kan motta Ånden. På den andre siden virker Ånden med en slik kraft i oss at vår natur blir fornyet. Det er i Jesus vår natur blir fornyet. Han er Sønn fra evighet av, i ham er vi blitt Guds barn. Han ga sitt liv for oss, i ham kan vi gi våre liv til Gud og til hverandre. Når vi tar alt dette inn over oss kan vi spørre; hva betyr egentlig Jesu dåp for oss i dag?

Takket være Jesu dåp blir alle Guds mysterier oppfylt i deg og meg; Jesu fødsel; Herrens åpenbaring for alle folkeslag; Jesu liv; Jesu lidelse og død; Jesu oppstandelse; Jesu herlighet. Gud blir inkarnert i oss, Gud lever i oss. Det jeg vil understreke i dag, på tampen av feiringen av julemysteriet og åpenbaringsmysteriet, er at Gud åpenbarer seg i og gjennom oss. Ditt liv er blitt et redskap i Guds hender, som han ønsker å bruke og åpenbare seg gjennom. Derfor er det Paulus, uten å legge noe imellom, skriver til Titus og til oss: [Guds nåde] lærer oss å gi avkall på all gudløshet og alle verdslige begjær, og leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt.

Gud ønsker å virke i oss med sin nåde. Han ønsker å åpenbare seg gjennom våre liv. Han sender sin nåde for at vi skal bli lik hans Sønn, og alltid forbli i Guds kjærlighet, slik vi ba i begynnelsen av messen. Festen for Herrens dåp er med andre ord ikke bare en anledning til å fordype oss enda mer i Guds åpenbaring, men ved innledningen til det alminnelige kirkeår inviteres vi til å reflektere over hvorvidt vi selv er redskaper i Guds hender og lar ham virke gjennom oss for å åpenbare sin kjærlighet til mennesker. Gud vil det, men er vi bevisste på hva Gud kaller oss til? Og viktigst: Er våre hjerter åpne for en slik nåde, slik at det ikke bare blir med snakket?

Vi kan avslutte med et ord fra Jesaja fra dagens første lesning, som setter oss på sporet av vår oppgave som verdens lys og Guds redskap: De han fikk som lønn, er med ham, de han vant, går foran ham. Amen.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud kommer til oss, og vi til ham

Herrens åpenbaring

For knappe to uker siden feiret vi det store mysterium at Gud er blitt menneske, med andre ord at Gud kom til oss mennesker. I dagens evangelium leser vi om mennesker som kommer til Gud. Det er ikke nok at Gud kommer til mennesket, men også mennesket på vende seg til Gud, og komme til ham. Siden han skapte oss med fri vilje har Gud satt seg selv i den posisjonen, at et møte mellom ham og oss kun kan skje hvis mennesket vil det. Evangeliet forteller at det ikke bare var de jødiske hyrdene på marken som kom for å se den nyfødte, men også vise menn fra fjerne strøk. Jesus kom til alle mennesker, og alle mennesker kan komme til ham.

Vi kan lære mye av disse vise mennene. Til forskjell fra hyrdene, som englene talte til direkte, måtte vismennene tyde tegn som Gud hadde gitt dem i form av profetier om en nyfødt konge. Visdommen lå ikke bare i at de kunne tyde profetiene og tegnene, men at de også fulgte dem. Alle tegn viser til en virkelighet, men det er ikke alltid vi mennesker vil følge tegnene til virkeligheten bak. Bak tegnene som ble gitt de tre vismennene lå muligheten for et møte med Gud. Vi kan også lære mot og beredskap av dem. Som kristne må vi være rede til å gå ut; ut av vår egen komfortsone, ut av gamle vaner eller uvaner, ut av sneversynthet, ut av våre gamle tankebaner. Som kristne er vi nemlig kalt til å lytte til Gud mer enn til mennesker.

De tre vise menn ble tydeligvis ikke plaget av at de fant verdens konge i enkle kår; for det var jo Gud selv som hadde ledet dem dit. Det krever mot å stå foran krybben, foran det lille barnet, og anerkjenne ham som konge og tro på ham som Gud. Kanskje mer i dag enn for to tusen år siden. Vi kan bli rammet og lammet av frykt, for hva andre vil si om oss. Hva vil de si hvis vi åpent og klart bekjenner at Gud er blitt menneske, at Gud er blitt et lite barn? De tre vise menn lærer oss mot til å bekjenne vår kristne tro.

Hva mer kan vi lære av de tre østerlandsmenn? De hadde et konkret mål. Allerede da de var i Jerusalem kunne de si at de hadde sett kongens stjerne, og var kommet for å hylle ham. Målet for møtet med Gud er å hylle, tilbe og lovprise ham. De vise menn æret ham med sine gaver, gull, røkelse og myrra. Det vi kan bære frem, og som viser at vi virkelig anerkjenner ham som vår konge og frelser, er vårt eget liv; med andre ord det mest dyrebare vi har. Røkelsen vi bærer frem er våre bønner, vår lovprisning til Gud. Med bønn som røkelse, blir våre liv vakrere. Bønnen gir en eim av hellighet og distinksjon som Guds barn. Den myrra vi kan bære frem er våre synder. Den salver riktignok Kristus til hans kors, død og begravelse, men slik ærer vi Kristi kors. Ved å legge våre synder på korset bekjenner vi vår tro på kraften i Kristi kors og hans frelsende død.

La oss i dag ta lærdom av de tre menn fra øst. De evnet å leve på en klok og vis måte da de søkte Guds tegn og fulgte tegnene. De evnet å erkjenne den høyeste konge i det lille barnet og hylle det. De evnet å bringe Jesus de rette gaver. Følger vi i deres fotspor er det ikke bare Gud som kommer til oss, men også vi til ham.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Syng en ny sang for Herren

Herrens fødsel – 1. juledag

Julens budskap om det lille barn i Betlehem kan ikke slutte å forundre og glede oss som troende mennesker. Det er noe eget ved denne høytiden. På den ene siden er det så nært oss, så menneskelig, så overkommelig på mange måter. Det taler direkte til våre hjerter. Historien om Maria og Josef som må dra til Betlehem for å skrives inn i manntall. Mangelen på husrom i den lille gjeterlandsbyen som tvinger dem til å ta inn i en stall. Fødselen, som i seg selv er et Guds under i naturen. Noe mer familiært, intimt og nettopp menneskelig kan vi kanskje ikke tenke oss, selv tatt i betraktning de vanskelige omstendigheter og usle kår.

På den andre siden rommer vår høytid og hendelsene i Betlehem et så stort mysterium, at den guddommelig inspirerte evangelisten Johannes tyr til en helt unik form for formidling hvor han forener gammeltestamentlige profetier, bilder og metaforer, skapelsesberetningen, troen på Guds transcendens, samt filosofiske uttrykk, i én og samme hymne til Ordet – til Logos.

I opphavet var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud;

i opphavet var han hos Gud.

Her ser vi allerede i den første setningen en spesiell oppbygning og struktur, som også benyttes i teksten som helhet. Uten å legge ut om det videre er poenget å understreke at vi står overfor et troens mysterium som, selv når vi prøver å uttrykke det med våre mest vidløftige ord og begreper, dog best kan besvares, bejaes og besynges med hymner og lovsanger. Selv hebreerbrevets forfatter, med all sin kunnskap og innsikt i den gamle pakt og forståelse av loven og profetene, kan ikke gjøre annet enn å bryte ut i en lovsang når han skal fortelle at Gud har talt til oss gjennom Sønnen:

For til hvem blant englene har Gud noensinne sagt:
«Du er min sønn,
jeg har født deg i dag –»
eller:
«En far skal jeg være for ham,
og en sønn skal han være for meg»?
Og videre, når han fører sin førstefødte inn i verden, sier han:
«Alle Guds engler skal tilbe ham!»

Ja, var det ikke nettopp slik Guds Sønn ble hilst velkommen til jorden? En hel skare fra de himmelske hærer sang Guds lov og sa: «Ære være Gud i det høye! Og fred på jorden – blant alle dem hans nåde hviler over!» Mysteriet hilses velkommen ved englers lovsang. Og det er også det vi gjør i dag, når vi er samlet rundt krybben og alteret. Vi hilser Gud velkommen på jorden; i våre hus og hjem, i våre liv, i våre hjerter. Himmelen kommer til oss, og dette mysterium feirer og lovpriser vi med våre salmer, hymner og åndelige sanger.

En av de store begivenhetene for Kirken i Norge dette år var valfarten med relikviene av hellige Therese av Jesusbarnet og hennes foreldre. Hør hvordan hun ser for seg himmelen: Da vil barnet med sin «klokkeklare røst synge kjærlighetens lovsang». Himmelens glede og den uendelige salighet fremstår med dette som en uendelighet av kreativ kjærlighet. En uendelighet av nye toner, tonearter og komposisjoner. En uendelighet av nye farger, kontraster og malerier. En uendelighet av nye lukter, smaker og retter. Og i dag? I dag, når himmelen kommer til oss, oppfordrer Salmisten oss til ikke å legge bånd på oss selv: Syng en ny sang for Herren, for underfulle ting har han gjort. La jorden få kjenne og smake på himmelens glede, den himmelske sødme og kjærlighet, slik som den gang Guds Sønn steg ned og englene sang Guds lov over Betlehem.

Og han stiger ned til oss. Den Hellige Ånd virker i Kirken og sender oss atter en gang himmelbrødet, Jesu legeme, som «fødes» på nytt på alteret og i prestens hender. Han «fødes» på nytt i våre liv når han forener seg med oss. Gleden og lovsangen er ikke mindre nå enn på Betlehems marker. Ja, kanskje er den enda større, når vår Gud og Herre kommer og tar bolig i vår kropp og sjel.

Vi skal nå bekjenne vår tro høytidelig. På ordene «Han er blitt kjød…» – Et incarnatus est skal vi knele ned og dvele ved mysteriet. La oss da huske på at han som tok bolig iblant oss, også vil ta bolig i oss.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Herrens løfter går i oppfyllelse

4. søndag i advent (C)

I innledningen til dagens liturgi uttrykker vi gjennom kirkebønnen vårt dype ønske om å bli fylt med nåde. Det er denne samme bønnen som bes av Kirken hver eneste dag gjennom hele året til angelus:

Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.

Bønnemotivet spenner vidt over frelseshistorien: Fra engelens budskap til Maria og Guds Sønns menneskevordelse, via Jesu lidelse, død og oppstandelse, og helt til frelsens fylde og vår egen oppstandelse til herlighet. Hva er det så vi ber om spesielt i dag? Jo, vi ber om at Gud skal fylle oss med sin nåde, at den skal mette våre hjerters jordsmonn slik at vi kan bli ført helt frem til frelsens fylde.

Profeten Mika gir oss i dag innsikt i hvordan Gud i sin store barmhjertighet planla å skjenke den nåde som leder oss til himmelen. Dermed settes rammene for Fredsfyrstens komme. Stedet er Betlehem og det skal skje ved en fødsel. Det er et helt unikt «rammeverk» for frelsesmysteriet, som skal bringe fred. En fred som ikke bare betyr fravær av det onde og trygghet, slik profeten beskriver det, men som også betyr fylde og fullendelse. På sett og vis kan det undre oss at det skjer gjennom en fødsel og et lite barn. På den andre siden kan vi kanskje ikke tenke oss noe mer empatisk, solidarisk og barmhjertig, og nettopp menneskelig, enn at Gud blir menneske.

I Bibelen kan vi lese hos Paulus om «tidens fylde», den tid da Gud utfører sin frelsesplan. Vi kan trygt si at fra det øyeblikk Mikas profetier går i oppfyllelse i Betlehem, så er vi i tidens fylde. Fra det øyeblikk Gud selv ble menneske er det som om hele menneskeheten, og hele universet, er rettet inn mot at alt i himmel og på jord skal sammenfattes i Kristus (se Ef 1,10). Tidens fylde er med andre ord innrettet på frelsens fylde. Det er en realitet vi lever her og nå, men som også venter sin fullendelse ved Kristi gjenkomst.

På denne fjerde søndag i advent er det Marias eksempel som viser oss hvordan vi skal leve i «tidens fylde» her og nå, i påvente av Jesu gjenkomst og frelsens fylde. Dette kommer til uttrykk i Elisabeths ord: Salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse. På grunn av troens fiat er Maria allerede velsignet av Gud, og hun bærer det velsignede barn, Guds Sønn. Noen større velsignelse finnes vel ikke. Guds velsignelse, hans ord, er ikke bare talt over henne, men Ordet har blitt kjød i henne, av hennes egen kropp. Dette erfarer hun med hele seg når hun ved troen er åpen for den nåde Gud gir henne. Salig er hun som trodde. Samtidig er det enda ting som skal gå i oppfyllelse. Engelen Gabriel hadde jo sagt at det ikke skal være ende på hennes sønns herredømme.

All den tid Maria befinner seg i «tidens fylde» og venter på «frelsens fylde», er og forblir hun i «nådens fylde». Kecharitomene er det greske ordet – nådefylt. Det er nettopp det vi ber om i dag: fyll våre hjerter med din nåde. Angelus-bønnen, den vi ber som kirkebønn i dag, går til kjernen i det å bli som Maria. Det er å forbli fylt av nåde. Marias særlige nåde var at hun ble uplettet unnfanget. Allerede fra første stund ble hun bevart fra arvesyndens plett. Det viser oss kraften i Kristi offer. Hun er det ypperste eksempel på at frelsen er helt vederlagsfri, og kun gitt oss ved Kristi fortjeneste.

Forfatteren av hebreerbrevet bekrefter også for oss at vi ved «Guds vilje» er blitt helliget gjennom Jesu Kristi legemes offer, én gang for alle. Kristi legemes offer, at han ble oss lik som menneske, i legeme og sjel, og gjorde Guds vilje, det fører oss til frelsens fylde. Ved det samme offer kan vi, som Maria, bli fylt av nåde.

Når vi samles gudstjeneste står vi selv midt i begivenheten. Nå er frelsens tid! Evangeliets ord blir uttalt over hver og en av oss når vi tar imot Jesus, og likesom Maria bærer ham i vår egen kropp og sjel: Salig er du som tror. Herrens løfte til deg skal gå i oppfyllelse!

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud gir deg på ny sin kjærlighet

3. søndag i advent (C)

Gud fortsetter å åpenbare det som venter oss når Jesus kommer igjen. Gjennom profetiske visjoner i adventsliturgien viser han oss en ny himmel og en ny jord. Profeten Sefanja forkynner den store glede som skal bli mennesket til del når Gud Herren, som er Israels sanne konge, skal komme og forbli hos oss for alltid. Den dagen, i det himmelske Jerusalem, skal intet ondt kunne ramme Guds folk. Vi trenger heller ikke å frykte noe ondt. Da kan vi bryte ut i jubel uten noe som tynger, uten ballast. Hendene kommer ikke til å synke.

Det er likevel ett ord som treffer oss med en egen kraft i dag, men en slik kraft som løfter oss opp til nye høyder. Gud gleder og fryder seg over deg, han gir deg på ny sin kjærlighet. Hva skjuler seg egentlig bak disse ordene? Har Gud på en eller annen måte trukket tilbake sin kjærlighet, for så å ombestemme seg og gi den på ny? Det er vel heller det at mennesket vendte seg bort fra Gud, mens Gud har forblitt trofast. Han gir oss på ny sin kjærlighet fordi vi trenger det. Han elsker oss med evig kjærlighet. Vi derimot, trenger å bli stadfestet på nytt i hans kjærlighet.

Det er ikke ulikt hvordan barn har det når de får kjeft og blir irettesatt av sine foreldre. Noen ganger kan reaksjonen hos barnet være hjerteskjærende. Det gråter som om det hadde tapt sin mors eller fars kjærlighet for alltid, som om det skulle bli forlatt, og derfor trygler det om å bli elsket igjen. Men ingenting kunne vært mer feil. Det er jo nettopp kjærlighet som forplikter foreldre til å irettesette og lære barnet forskjellen mellom rett og galt. Det er en forutsetning for at barnet skal vokse og modnes som menneske. Men barnet forstår enda ikke betydningen foreldres trofaste kjærlighet. Noen ganger forstår vi det ikke, og enda mindre lærer vi å sette pris på det, før vi har modnet og blitt voksne selv.

Når Gud sier at han vil gi oss på ny sin kjærlighet, er han som en god Far. Vi forstår ikke alt som skjer med oss og hvorfor det skjer oss. Noen ganger refser han oss, når Ånden som bor i oss overbeviser oss om vår synd, hvilket kan være smertefullt. Slik lar han oss føle sin kjærlighet på ny, men på samme tid løfter han oss opp til å bli det mennesket han vil at vi skal være.

Eksemplene som Evangeliet gir oss i dag er i så måte ypperlige. Når folket samles hos Johannes Døperen, er det en skare av mennesker som kommer for å spørre ham til råds, hva de skal gjøre med sine liv. De aner en visdom utenom det vanlige hos Johannes, og det er ikke til å undre seg at de lurer på om han kan være Messias. Han viser dem virkelig veien til en mer meningsfull tilværelse, og hjelper dem til å finne sitt rette seg, uansett hva de måtte drive med. Tolloppkrever må ikke kreve mer enn de har rett til. Pengene de krever inn skal ikke tjene dem selv, men samfunnet. Soldater må ikke bruke sin maktposisjon og utnytte mennesker. Det skal tjene folket og gjøre landet trygt.

Selv om Johannes viser dem et skritt i riktig retning, er det likevel ikke nok til at de skulle bli seg selv. Den sanne Messias, dvs. ikke Johannes selv, men det Guds lam som han peker på, skal døpe mennesket i Hellige Ånd og ild. Ilden fortærer alt som ikke er edelt i menneskets hjerte. Å bli konfrontert av Sannhetens Ånd kan være smertefullt. Samtidig er det nettopp livet i Ånden som stadfester oss i Guds kjærlighet. Gud forblir trofast mot oss, sine skapninger. En gang pustet han liv og gudsbilde inn i oss. Nå sender han Ånden på nytt.

Derfor lar vi oss prege av glede på denne tredje søndag i advent, som med sitt liturgiske uttrykk foregriper både julegleden og den himmelske glede. Herren din Gud er hos deg, profeterer Sefanja; Paulus sier at Herren er nær; om kort tid skal vi feire at kan kom så nær at han ble et menneske som oss. La det inspirere oss til å legge frem for Gud alt vi har på hjertet i denne adventstiden. Du trenger ikke frykte det. Gud er trofast. Han gir deg på ny sin kjærlighet.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud har gjort store ting for oss

2. søndag i advent (C)

Adventstidens liturgi fyller våre sinn og hjerter med visjoner og bilder på Jesu gjenkomst, oppfyllelsen av Guds løfter, og menneskets frelse til evig liv hos Gud. Andre søndag i advent er intet unntak, når Kirken samles for å lytte til Guds ord og holde gudstjeneste. Profetiene gjennom advent bygger på kjente elementer fra menneskelivet. Det kan være en forsikring om en fremtid uten våpen og krig, et bud om harmoni mellom mennesker og dyr, som i Edens hage, eller en invitasjon til Herrens gjestebud. I dag er det et annet element som får en fremtredende rolle gjennom profeten Baruks oppløftende ord. Jerusalem skal bli kronet som en dronning, bli kledd i rettferdighets kappe og få herlighetens diadem på sitt hode.

Vi kan se for oss den klassiske historien, gjentatt mange ganger i bøker og på film, hvor arvingen til tronen blir jaget bort og må se sitt land og folk lide under fremmed og ondsinnet makt. Ikke sjelden på grunn av en feil han eller hun hadde gjort selv. Men når det avgjørende slaget er vunnet kan helten eller heltinnen komme tilbake, motta seierskransen og ta i besittelse sin rettmessige trone. Om enn forenklet er motivet det samme. Guds ord har imidlertid en annen dybde. Jerusalem kles i rettferdighet og herlighet når Gud selv leder både folket som er hans eiendom og alle folkeslag til Jerusalem, og samler dem fra vest og øst for at de skal vandre i hans herlighet.

Det himmelske Jerusalem stråler av Guds egen herlighet, og veien dit er ikke lenger kronglete. Fjell og hauger er blitt flatmark. Ikke nok med det, de som vender hjem blir båret som på kongestol, ifølge Baruk. Og sant nok. Johannes Døperen, røsten i ødemarken, forkynte omvendelse, dåp og tilgivelse for synder. Når vi lever dette i Kristus gjør vi veien klar for Gud inn til våre egne hjerter, men på veien til Guds hjerte blir vi båret på kongestol av Kristus, all den tid vi forenes med ham gjennom sakramentene. De fyller oss med nåde, bærer oss, og løfter oss opp mot Gud. Når vi har sakramentene er ikke veien kronglete. Vi får bli Guds barn gjennom vann og ord. Vi mottar det evige livs brød og frelsens kalk. Våre synder blir hvite som snø på prestens ord i skriftemålet. Ånden tar bolig i oss ved håndspåleggelse.

Kristus har gitt oss alt, og Paulus skriver til filipperne at han er viss på at han som har begynt så god en gjerning blant dem, også vil føre den til ende, like frem til Kristi Jesu dag. Den hellige Johannes Krysostomos, en av Kirkens fedre, spør derfor i en preken:

Hva mangler du? Du har fått liv og udødelighet i eie, du har fått friheten tilbake, du er blitt sønn, du er blitt rettferdig, du har blitt medarving. Du regjerer med Kristus, og med Kristus er du blitt forherliget. Hva kan vel Faderen gjøre, annet enn å gi deg alt sammen med ham? (Jfr. Rom 8,32). Hva mangler du?

Når Paulus så i dag sier at Kristus skal føre oss frem til den erkjennelse og den innsikt som gir oss evne til å skjelne de virkelige verdier, så minner adventsliturgien oss nettopp på det at Kristus har gitt oss alt. Vi mangler ingenting, og når vi skjelner de virkelige verdier ser vi at i dette ligger unikt kall til å dele med andre, både av tro og av materielle goder, særlig med mennesker som er i nød. Paulus påpeker at den kjærlighet vi har mottatt, den må stadig vokse seg større. Derfor kan vi ikke la noen falle av lasset på vandringen mot det himmelske Jerusalem. Alle må få høre Evangeliet bli forkynt, slik at alt som lever skal få se Guds frelse. Det er ikke mulig å løsrive det glade budskap fra nestekjærlighetens bud, som kaller oss til å bli som den barmhjertige samaritan. Det er også den rettferdighet som Kristus virker i oss, og som vi ved hans andre komme skal få høste fulle frukter av.

Hvis Gud har gjort store ting for oss og fylt oss med glede, la oss da ikke stå tilbake i noe for å gjøre både smått og stort for å glede hverandre, og særlig mennesker som lider virkelig nød. Det er en sann adventsfeiring for Herren, han som gjort oss til sine barn.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Herre, jeg løfter min sjel til deg

1. søndag i advent (år C)

De første ordene fra Guds hjerte som når oss i denne adventstiden, er profeten Jeremias ord om Guds gode løfter: Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg oppfyller de gode løftene jeg gav Israel og Juda. Det er ikke en antydning om noe som kan komme til å skje, men en kunngjøring av det som helt sikker kommer til å skje. Det er nettopp i dette at vi finner betydningen av advent. I denne liturgiske tiden ligger forventingen om noe en hendelse som skal finne sted, at Jesus kommer tilbake i herlighet og oppfyller alle Guds løfter.

De neste ukene, som minner oss på både Jesu første og andre komme, skal Kirkens liturgi og Guds ord hjelpe oss til å reflektere over vårt liv og vårt forhold til Gud i lys av nettopp hans andre komme, og når vi skal møte ham ansikt til ansikt. Det er ikke uten grunn at Jesus oppfordrer oss til å våke og be. Og det er heller ikke uten grunn av Paulus i dagens andre lesning minner oss på at vi skal fortsette å gjøre fremskritt på den veien som Gud har kalt oss til å vandre.

Hva er så kjernen i den bønn og årvåkenhet som skal forberede oss på et umiddelbart møte med Jesus? Umiddelbart betyr her tidsmessig, at Jesus kan komme hvilken dag som helst, men også det at vi skal stå for hans åsyn, i hans umiddelbare nærhet. Videre: Hvordan kan vi fortsette å vandre på den veien Gud har kalt oss inn på? Hva slags fylde og fullkommenhet er det vi vandrer mot?

Svaret på disse spørsmålene finner vi i dagens responsoriesalme, salme 25. Vi fikk høre noen utdrag av den. Salmen begynner egentlig slik: Herre, jeg løfter min sjel til deg. Vi ga forsåvidt uttrykk for dette når vi svarte med omkvedet: Til deg løfter jeg mine øyne. Slik salmen begynner, slik fortsetter den også med å gi uttrykk for salmistens dype tillit til Gud: Min Gud, til deg setter jeg min lit. Er det ikke nettopp ved en slik bønn, som gjennomsyrer hele vårt liv ved at vi legger det i Faderens hender, at vi forbereder oss best til hans komme, og faktisk kan vokse mot frelsens fylde? Vi kan ikke sette vår lit til våre egne krefter. Vi må stole på Gud fullt og helt. Det er det eneste som kan forberede oss på møtet med Kristus ansikt til ansikt. Skulle vi falle for fristelsen til å stole på egne krefter, kommer vi unektelig til å tape ansikt.

Det vi kan støtte oss til er at Guds Sønn selv ble menneske, for å forberede oss på å bo i Gud, og forberede Gud til å bo i oss. Derfor vil vi ikke bare løfte vårt blikk, men også løfte vår sjel til Gud, for allerede nå å være nær ham, og på en måte «bli vant til» å være i ham. Å ha tillit til Gud i alle livets omskiftelige omstendigheter forbereder oss på det endelige hamskiftet, når vi med sjel og kropp skal synke ned i Guds uendelige kjærlighet.

Jesu egne ord i dagens Evangelium, om sitt andre komme, er ved først øyekast ikke vel egnede til å bygge opp under håp og tillit. Han legger ingenting imellom når han profeterer om sitt kommer, og pynter ikke på noe: Jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden; og mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne; for selv himmelkreftene skal gå av lage. Hvis vi skulle fylt på med flere detaljer fra andre skriftsteder tegner det seg et dystert bilde av Jesu gjenkomst, men forkynnelsen er tross alt godt nytt. Jesus sier det selv, når han oppmuntrer oss til å vente intenst på dette øyeblikket: Rett ryggen. Løft hodet. Befrielsen er nær.
Dette er adventstidens «hemmelighet», kun åpenlys for dem som følger Kristus og tror på ham. Kristi gjenkomst er ensbetydende med at befrielsen er nær. Frelsens fylde nærmer seg.

I lys av dette mysterium ser vi også at intet uttrykker vår tillit til Gud mer enn vår bønn under Den hellige messe. Eukaristien gjør frelsens mysterium nærværende for oss her og nå, både som Kristi offer på korset og som pant på det evige liv. Samlet rundt alteret synger vi med engler og erkeengler «hellig, hellig, hellig». Forenet med de hellige i lovsangen foran Lammets trone, forkynner vi her på jorden hans død, vi lovpriser hans oppstandelse, og venter på hans komme i herlighet. Forenet med Gud og med hverandre i liturgien, tar vi steg på den vei Jesus har utpekt, og som apostelen oppmuntrer til å fortsette å gå på. Her løfter vi vår sjel til Gud, og lar kropp og sjel forene seg med Jesu legeme og blod, sjel og guddom.

Her styrkes våre hjerter, så vi kan stå plettfrie, helliggjorte frem for vår Gud og Far, den dag vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

 

Mitt rike er ikke av denne verden

Kristi kongefest (B)

I det tredje århundre f.Kr. blomstret en spesiell type litteratur i den israelske kulturen, den som kalles apokalyptisk. De apokalyptiske tekstene er rett og slett åpenbaringer, tekster som bærer på en «avsløring» av fremtiden. Noen av disse tekstene befinner seg i Bibelen, og er en del av Guds ord, mens en hel del er ikke-bibelske, som likevel vitner om at dette var en viktig sjanger på dette tidspunkt i Israels historie. Daniels bok, som vi leste fra i dagens første lesning, markerer begynnelsen på denne perioden.

Det karakteristiske med denne delen av jødisk litteratur er at den uttrykker et håp om at Israel igjen skulle opprettes som et fritt og uavhengig kongerike, styrt av Guds lover. Dette skulle dessuten bli realisert av en messias, et menneske sendt av Gud. I noen jødiske kretser ventet man til og med på flere messiaser, fordi ideen om en messias, som betyr «den salvede», kunne knyttes både til prester, profeter og konger i det gamle Israel.

Lengselen etter Messias’ komme var ikke det viktigste i det jødiske folkets religiøsitet, men dagens lesning fra profeten Daniels bok presenterer en høyst aktuell forventning, både om en mann sendt fra Gud og et evig rike: Med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn … Hans herredømme er et evig velde. Med et blikk på dagens evangelium ser vi også at dette ble et hovedtema for hele prosessen mot Jesus.

De jødiske lederne anklaget Jesus for gudsbespottelse, for å ha utropt seg selv til Messias og Guds sønn. Det var imidlertid ikke nok til å få ham dømt til døden i henhold til romerske lover. Derfor lød anklagen de kom til Pilatus med, at han hadde utropt seg til jødenes konge. Det var ikke lenger en religiøs tittel, men en politisk tittel som var knyttet til reell, verdslig makt. Pilatus spør Jesus: Så, du er jødenes konge? Denne anklagen mot ham lot også Pilatus til slutt skrive på en tavle som forkynte det Jesus hadde gjort seg skyldig i: Jesus fra Nasaret, jødenes konge.

I løpet av dialogen med Pilatus gjorde Jesus det klart at hans rike ikke er av denne verden. Når vi tolker profeten Daniels ord i samsvar med Jesu liv og død, blir det også klart at Daniels profeti fremdeles ikke er oppfylt. Selv om Menneskesønnen allerede har kommet, så er hans rike ennå ikke fullendt. Jesus sier selv at hans rike er ikke av denne verden. Derfor venter vi på hans andre komme i herlighet, de dødes oppstandelse, og det evige liv. Samtidig vet vi at hele hans forkynnelse i løpet av de tre årene hans offentlige virke varte, var konsentrert om Guds rike og hvordan det nå var kommet nærmere mennesket.

Guds rike er noe som realiseres allerede her og nå, i påvente av fullendelsen. For oss som har blitt Guds barn ved dåpen er Kristus Kongen, og hans herredømme realiseres allerede i og gjennom oss. La oss bare høre hva Johannes skiver i Åpenbaringen, den eneste apokalyptiske boken i Det nye testamentet: Jesus Kristus, høvdingen over jordens konger som elsker oss, har løst oss av våre synder med sitt blod og gjort oss til et kongelig folk av prester for Gud.

Johannes viser tydelig hvordan alle mennesker som blir født på ny ved dåpen blir salvet. Dette kommer til uttrykk i dåpsliturgien når vi blir salvet med krismaoljen, og presten uttaler ordene: Han salver deg med frelsens krisma, for at du, som er innlemmet i hans folk, inntil det evige liv må høre Kristus til, han som selv er prest, profet og konge. Slik realiseres den messianske sendelse når Guds rike opprettes i oss. Ikke verdslig og politisk, men individuelt og universelt, når vi blir kalt til å vitne om sannheten personlig og i Kirkens fellesskap. Det betyr ikke at det verdslige og politiske er utelukket fra vårt kristne liv, men at vi også her skal gi vitnesbyrd om sannheten. Det er en vesentlig forskjell fra den messianske forventning som lå i den profetiske og apokalyptiske litteraturen, i hvert fall slik jødene tolket den i tiårene før Jesu komme.

Jesu rike er ikke av denne verden. Det innebærer at den høyeste realiseringen av Guds rike på jorden er når vi personlig og i Kirkens fellesskap samles rundt alterbordet for å vitne om Sannheten: vi forkynner hans død og lovpriser hans oppstandelse, inntil han kommer igjen som hele verdens Konge. Dette sannhetsordet og vitnesbyrdet bærer vi med oss ut i verden, til frelse for mennesker.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Herren er min arvedel, mitt beger.

33. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

De liturgiske tekstene for de siste søndagene av kirkeåret retter vår oppmerksomhet mot det som skal skje i de siste tider. Jesu egne ord kan jo fylle oss med en viss frykt, når han sier at solen skal bli formørket, eller at stjernene skal falle ned fra himmelen. Vi blir heller ikke oppløftet av profeten Daniel som forteller om en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslagene oppstod.

Nå har det skjedd en del i løpet av de siste hundre årene som nærmest har hatt endetidsdimensjoner over seg. Vi tenker da hovedsakelig på krig, atomkappløp, folkemord. Ser vi inn i fremtiden så ser heller ikke den så lys ut, men på en litt annen måte. Rapportene om de katastrofale følgene av menneskets rovdrift på naturen blir stadig hyppigere, og stadig mer dramatiske både for naturen og mennesket selv.

Om vi lever i den virkelige endetiden er vanskeligere å si noe om enn å spå endringer i klimaet de neste tjue årene. Selv om enkelte kristne allerede det første århundret ble opptatt av å lage prognoser på Jesu gjenkomst, og dette har dukket opp med jevne mellomrom i Kirkens historie, så har vi tross alt ikke sett enden på soga så langt. Det er imidlertid aldri tidspunktet og tegnene på endetiden i seg selv som er viktig i det bibelske budskapet. Det kommer med all tydelighet til uttrykk gjennom dagens tre lesninger. Til og med i Salme 16 uttrykker det slik: Du overgir ikke min sjel til døden, din hellige til gravens oppløsning.

I sentrum av den kristne endetidsforkynnelse står fullbyrdelsen av frelsesverket. De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.  Slik profeterer Daniel. Salmisten dikter om gledens fylde for Guds åsyn, og evig salighet ved hans høyre. Forfatteren av hebreerbrevet stadfester at Kristi ene offer fører til fullkommen frelse. Jesus sier det slik: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal bli stående. På grunn av dette positive budskapet har endetiden alltid vært etterlengtet av de kristne. Kanskje har det også bidratt til interessen rundt endetiden blant kristne, og noen ganger gitt næring til håpet om at den er rett rundt hjørnet. Det kristne håpet om frelsens fylde er unektelig noe av det mest attraktive ved kristendommen: Evig salighet og lykke, hvem ønsker vel ikke det?

Samtidig er det et lag i Guds åpenbaring som formidler at denne frelsesfylden er noe hele skapningen lengter etter (se Rom 8,19-22). Det er kanskje et uttrykk for det mål og mening Gud selv har nedfelt i sitt skaperverk, som et hus mennesket med sin gudbilledlikhet kan vokse i. På grunn av synden lider både skaperverket i sin helhet, og især mennesket, siden dette ble satt en stopper for. Desto mer lengter vi kanskje etter frelsens fylde, siden den vil innebære det endelige oppgjør med menneskets fall og synd. Vår trosbekjennelse sier at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde, og mens himmel og jord skal forgå skal hans ord bli stående. Jesu dom over synden og det onde blir stående, for med ett offer har han tilgitt syndene. Intet annet sonoffer behøves.

Det som sakte men sikkert blir tydelig for oss gjennom lesningenes sterke fokus på frelsens fylde og Jesu offer, er at intet er bedre egnet til å forme vårt kristne håp, og vekke menneskets lengsel etter Kristi dom og frelsens fylde, enn Den hellige messe. Gjennom messen tar vi del i det ene offer, ikke bare som et minne, men som reell tilstedeværelse i kjøtt og blod. Og som fortid blir nåtid, blir også nåtid «fremtid» når vi mottar pantet på det evige liv. Skal vi tro Kirkens tro, og det må vi jo, så forenes våre røster med englenes når vi synger «hellig, hellig, hellig», og han som troner i himmelen stiger ned i prestens hender.

Salmens ord får da en spesiell betydning når vi ber: Herren er min arvedel, mitt beger.
Min arv ligger trygt i dine hender.
Det vi tar del i når vi samles rundt alteret er vår arv. Det er vårt skjebnefellesskap med Jesus at vi drikker av hans kalk, det nye og evige livs blod. Det forutbestemmer oss til å ta del himmelens evige gleder, men ikke uten å ta del i hans lidelse – i hans kjærlighet.

Dette er også det de salige menn og kvinner som har gått forut for oss lærer oss. Uansett hvilke trengsler vi måtte befinne oss i, inkludert de dystre deler av bibelens apokalyptiske beskrivelser, kan vi forbli forenet med Kristus. Allerede her og nå kan vi forbli i ham og han i oss. Denne tanken kan følge oss når vi går til Herrens bord i dag.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Du skal elske

31. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens evangelium forteller om en uvanlig situasjon, tatt i betrakting hvordan Jesus vanligvis behandler fariseerne og de lovkyndige. Som regel pleier vi å være vitne til at Jesus har et distansert forhold til dem og er ganske så kritisk. Når han kaller dem hvitkalkede graver, eller kritiserer dem for ikke å leve slik de forkynner, da er han mildt sagt lite imøtekommende. Det er ikke situasjonen i dag. Tvert imot er han svært så imøtekommende, og berømmer til og med den lovkyndige for hans forstand og avslutter samtalen med de oppmuntrende ordene: «Du er ikke langt bort fra Guds rike».

Dette er et personlig møte. Det er ikke den store gruppen av lovkyndige som har kommet for å kritisere Jesus, men en enkelt person har blitt slått av undring over de ord som kommer fra Jesu munn. Han har et oppriktig hjerte og søker sannheten. Jesus imøtekommer ham, slik han imøtekommer ethvert menneske som har selv den minste lengsel i seg etter å treffe ham. Dette møtet som vi er vitne til i dag blir særdeles varmt og inderlig, for disse to mennene snakker om det vakreste i livet: kjærligheten. Og begge to berømmer hverandre for å ha forstått hvilken plass kjærligheten skal ha i livet. Ingenting er så viktig som den, for «noe større bud enn disse finnes ikke», og de er «langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer».

De fleste mennesker vil nok langt på vei være enige i at kjærlighet er det viktigste i livet. Hvilken betydning har det ikke at barn vokser opp med omsorgsfulle og kjærlige foreldre? Hvor stor er ikke lengselen etter kjærlighet hos tenåringer? Elsk meg! Lik meg! Når vi ser hva ungdommer skriver til hverandre på sosiale medier kan vi se deres håp om å bli sett og hørt, dette voldsomme behovet for å bli elsket. Og selv om vi som voksne klarer å styre våre følelser, så har vi også dypest sett dette behovet.

Det dobbelte kjærlighetsbudet kommuniserer likevel noe annet enn at vi alle sammen har et behov for kjærlighet. I dagens samfunn, med sitt fokus på menneskerettigheter, ville vi kanskje sagt: «alle mennesker har rett til å bli elsket». Kjærlighetsbudet forteller oss noe diametralt annerledes: «alle mennesker har plikt til å elske». Det er et bud, et påbud: «Du skal elske Herren din Gud[…]du skal elske din neste». I sin encyklika Deus caritas est – Gud er kjærlighet, påpekte Pave Benedikt, at det her finnes en naturlig innvending: «Kan man pålegge noen å elske? Man kan ikke befale noen å elske, kjærligheten er jo en følelse som er eller ikke er der, og som vi ikke kan mobilisere bare ved å ville det». Det blir ikke bedre av at første del av budet omhandler kjærlighet til Gud, som vi verken kan se eller ta på. Hvis ingen har sett Gud, hvordan kan vi da elske ham?

For virkelig å forstå hva dette dobbelte budet om kjærlighet betyr må vi altså støtte oss på enda noe annet, som formidles gang på gang i Kirken, men som synes ikke å trenge nok inn i oss. «Kjærligheten er dette, at Gud elsket oss først», og denne kjærligheten har han gjort synlig for oss i Jesus Kristus ved å sende ham, sin «enbårne sønn, til verden og slik gi oss livet ved ham». Gud er synlig for oss, og han har vist sin kjærlighet til oss. Det heller ikke snakk om en abstrakt kjærlighet, men han viser den når han åpner sitt hjerte for oss på korset, når han oppstår fra de døde, når Den Hellige Ånd blir inngytt i disiplenes hjerter, når Ånden virker gjennom ord og sakrament den dag i dag, når vi får oppleve gleden av å være et fellesskap av troende. Alt dette peker mot den kjærlighet Gud har til oss.

Derfor kan vi også svare ham, vi kan svare med kjærlighet og faktisk følge det budet som i dag blir så ettertrykkelig fremhevet i 1. lesning og i Evangeliet. Påbudet er da ikke lenger et påbud, men det er den mest naturlige ting verden. Vi blir fylt med kjærlighet, Guds kjærlighet, og Pave Benedikt skriver: «siden Gud har elsket oss først, kan kjærligheten også spire frem som et svar hos oss». Det tilsynelatende umulige påbudet om å elske sin neste som seg selv, og det som der ligger implisitt, at vi er kalt til å elske alle mennesker, det bli plutselig mulig for oss. For vi kan elske med den kjærligheten som Gud planter i våre hjerter. Kristi egen kjærlighet til alle mennesker kan komme til utrykk gjennom hver og en av oss. Det gjør det mulig for oss å se igjennom den enkeltes ytre, og se at de innerst inne venter på et tegn på omsorg og kjærlighet. Med Guds kjærlighet i våre hjerter ser vi heller ikke bare mennesket, som trenger denne omsorgen, vi ser Guds eget bilde innprentet i den andre, i dere kropp og sjel.

Satt i den riktige sammenhengen ser vi at det dobbelte kjærlighetsbudet gir mening: kjærlighet til mennesket fordrer kjærlighet til Gud. Kjærlighet vokser ved kjærlighet, og når vi er samlet til søndagsmessen kan vi sammen kontemplere de tegn på kjærlighet som Gud gir oss: korset, nattverden, fellesskapet.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Kallet til hellighet

Allehelgensfest

På tross av høstmørket som alltid setter sitt preg på november, så begynner måneden med et lyspunkt for troen; allehelgensfest. Vi gleder oss over den ære som allerede tilkommer dem i himmelen, vi ber om deres forbønn, vi tar eksempel fra deres liv, vi ser frem til å ta del i den samme herlighet, og sammen med dem ser vi også frem til oppstandelsens dag.

I kirkebønnen for dagens høytid, som vi ba ved begynnelsen av messen, uttrykte vi det sentrale ved nettopp denne feiringen, at vi ærer alle Guds helgeners gjerning med én høytid og ber om nådens rikdom på deres forbønn. Det samme kommer til uttrykk når vi i prefasjonen bærer frem den eukaristiske takksigelse for den himmelske herlighet Gud har gitt dem del i, og det eksempel Gud gir oss gjennom dem, til hjelp og forbilde på vår egen vandring.

Som oftest har denne takksigelsen et helt personlig tilsnitt, når vi i liturgien setter ord på de gjerninger Gud har gjort gjennom helgenen. I prefasjonen for hellige Frans takker vi Gud for at han gjennom Frans har vist oss hva det vil si å elske alle Guds skapninger. I prefasjonene for Maria takker vi selvfølgelig for at hun ble Guds Mor og vår Mor. I prefasjonen for Johannes Døperens fødsel takker vi Gud for at det var han som utpekte Guds Lam. I prefasjonen for hellige Peter og Paulus takker vi for at deres misjon, henholdsvis blant jøder og hedninger, og samlet alle i én Kirke.

Alt dette viser oss at kallet til hellighet er et helt personlig kall i Kirken, og at hver og én av oss er kalt å leve vårt liv med og for Gud. Vi hviler ikke på laurbærene av de helliges forbønner og fortjenester, men er kalt til å leve våre egne liv i dyp forening med Kristus. Helgenenes forbønn kan hjelpe oss til det, og deres eksempel kan styrke oss, men de er ingen erstatning. Vårt liv er forenet med Kristus, men likevel kan det av og til være vanskelig å se hvordan. Nettopp da er det godt å ha helgenene. Deres eksempel konkretiserer for oss hva det vil si å ta opp sitt kors, følge etter Kristus og forbli forenet med ham.

Når foreldre mister et barn kan de se til Jomfru Maria og hennes lidelse, da hun tok imot Jesu døde kropp fra korset. Maria viser oss hvordan vi i slike tragiske situasjoner forblir forenet med Kristus. Når vi er bekymret over jordens fremtid og de katastrofale konsekvenser menneskets behandling av naturen kan få, så viser hellige Frans oss at omsorgen for naturen og alle skapninger er rotfestet i Guds kjærlighet til alt han har skapt. Når vi har mistet tråden i ekteskapet, og begynner å skli fra hverandre, så kan vi se til det hellige ekteparet Louis og Zelie Martin, og se at kjærligheten i det sakramentale ekteskap først og fremst må være rotfestet i bønn og vårt personlige forhold til Gud.

Ikke uten grunn er det at vi derfor på denne festdagen hører evangeliet om de åtte saligprisningene. De var nettopp en veileder for helgenene, og de er en veileder for oss, og forteller hva det vil si å være hellig. I pavens nyeste ekshortasjon om kallet til hellighet, som nå nylig er kommet på norsk, i hvert fall deler av den, minner Pave Frans oss nettopp på saligprisningenes betydning. Han skriver: «Ved å gi oss Saligprisningene forklarte Jesus i all enkelhet hva det betyr å være hellig. De kan anses som den kristnes identitetskort. Så hvis noen spør seg: Hvordan kan man være en god kristen?, er svaret enkelt: Hver av oss må på sin måte gjøre det som Jesus sier i Saligprisningene» (Gaudete et exultate, 63).

Når Jesus sier at fattigdom, ydmykhet, renhet, barmhjertighet, medlidenhet, rettferdighet, fredsælhet og tålmodighet er veien til hellighet, så er det to ting vi kan være sikre på. For det første at vi ofte kommer til å måtte gå motstrøms i forhold til resten av verden, ja, til og med i forhold til våre nærmeste, familie eller venner. For det andre kan vi være sikre på at Jesus leder oss til himmelen, slik han har ledet skaren av helgener før oss, den skaren vi i dag ærer.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

La meg få synet igjen!

30. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

I Markus-evangeliet, som vi hører i dag, er Jesus på vei ut av Jeriko sammen med disiplene og en folkemengde. De møter da en blind mann langs veien. Hos Matteus er Jesus også på vei ut av Jeriko, men der er det snakk om to blinde. Hos Lukas er det igjen kun én blind mann, men til gjengjeld er da Jesus på vei inn til Jeriko. Lukas kommer også med flere opplysninger om oppholdet i Jeriko, blant annet er det her Jesus møter tolleren Sakkeus. Den hendelsen vi hører om i dag, på tross av at den er beskrevet litt ulikt av de tre evangelistene, har likevel en felles kjerne som er det viktigste: Den blinde Bar-Timeus bønnfaller Jesus; du Davids sønn, ha miskunn med meg, og Jesus helbreder deretter den blinde idet han sier: Din tro har frelst deg!

Vi kommer straks tilbake til dette, men først kan vi bemerke at hendelsen finner sted på et veldig spesielt, geografisk sted, og ikke minst på et spesielt tidspunkt i Jesu eget liv. Jeriko, en palestinsk by i dag, er ikke bare en av de eldste byene i verden, men den er også den byen som befinner seg lavest under havets nivå, hele 260 muh. Den ligger ikke langt unna Dødehavet, som er det laveste fastlandspunktet på kloden. Samtidig skal vi vite at det er nettopp herfra Jesus går den siste vandringen opp til Jerusalem. Hos samtlige av evangelistene Matteus, Lukas og Markus, er helbredelsen av den blinde ved Jeriko det siste mirakelet han utfører på vei mot Jerusalem. Allerede neste kapittel i evangeliet handler om inntoget i Jerusalem. Omstendighetene og omgivelsene gir med andre ord helbredelsen av den blinde Bar-Timeus en særlig betydning.

Den blinde bønnfaller Jesus om miskunn, og når han får komme nærmere, ber han kun om én ting, å få synet igjen. Når det skjer, følger han etter Jesus videre på veien til Jerusalem. Sånn som flere andre steder, ser vi at Det gamle testamtets profetier går i oppfyllelse. I dag har vi hørt Guds ord gjennom profeten Jeremia: Jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med; de vender tilbake i store flokker. Den samme gleden uttrykker salmisten: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Vår munn var full av latter, vår tunge sang av fryd.

Vandringen fra Jeriko til Jerusalem er med andre ord en vandring av frelseshistoriske dimensjoner, fra dypet til høyden av vår tilværelse. Den blinde Bar-Timeus er heller ikke kun en tilfeldig mann langs veien, men også i ham blir det universelle kall til å følge Jesus på vandringen mot det himmelske Jerusalem realisert, et kall som riktignok ikke går utenom det jordiske Jerusalem, der hvor korset, Golgata og graven venter. På denne veien er det troen som er viktig, slik den blinde Bar-Timeus hadde, den troen som gjorde at han ropte «Jesus, du Davids Sønn, miskunn deg over meg».

Det er med samme tro vi også roper ved begynnelsen av hver messe Kyrie eleison; Herre, miskunn deg. Kristus, miskunn deg. Herre, miskunn deg. I vårt hjerte kan vi her samtidig gjøre Bar-Timeus’ ord til våre egne: La meg få synet igjen. I liturgien åpner Jesus våre øyne for den vei som ligger foran oss. Vi følger ham til alteret, hans og vårt Golgata, og til offeret på korset. Troen på ham leder oss også ennå lenger, til alteret i himmelen, til det ny Jerusalem.

Samtidig åpner Jesus våre øyne for at denne vandringen skjærer gjennom vårt daglige liv. Forenet med Kristus er vi daglig på vandring i etterfølgelsen av ham. Å ha fått synet av Jesus betyr at vi blir oppmerksomme på at hele vårt liv er gjennomsyret av denne nåden å kunne vandre med Jesus. På den veien finnes gledelige øyeblikk, som når Jesus blir hyllet på vei inn til Jerusalem. Der finnes også de tunge stunder; i Getsemane, i fengselet, og på korsveien mot Golgata. Samtidig finnes der intime, mystiske øyeblikk, når vi ikke helt vet hva som skjer, og vi blir overrasket over hvor nær Gud er oss, som i nattverdsalen når Jesus vasker disiplenes føtter og gir sitt legeme og blod til dem, eller når han møter dem på oppstandelsens dag, og de ikke helt klarer å ta inn over seg det som skjer.

Alt dette blir oss altså til del i vår hverdag, men på en særskilt, sakramental måte når vi går til Herrens alter. Her finner vi legedom for sjelen, et lys for våre øyne, en forklarelse av våre liv. Det er først og fremst fordi vi her møter vår yppersteprest, Jesus, som ikke bare er Davids sønn, men Guds egen sønn. Takket være ham viser Gud seg som en Far for oss, som ved Sønnen leder oss trygt på den jevne veien. For Kristus er nemlig intet sted på jorden for dypt, og ingen menneskelig situasjon for vanskelig, til at han kan møte oss og lede oss på vei mot det himmelske Jerusalem.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Styrk våre henders gjerning!

28. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Et raskt blikk på vår tids populærkultur, trender og sosiale møteplasser på nettet, er nok til å overbevise oss om at det er en ny treenighet det moderne mennesket tilber som det høyeste gode: sunnhet, skjønnhet og velvære. Det er kanskje den rekken det faktisk må stå i også. Sunnhet som erstatning for Faderen, mens skjønnhet er født av sunnheten, og velvære går ut fra dem begge. Muligens et noe grotesk bilde, men det har kanskje noe for seg for at vi skal åpne våre hjerter for Guds ord i dag.

Forfatteren av Visdommens bok, som jeg allerede for et par uker siden forklarte litt bakgrunnen for, sier at han elsker visdommen fra Gud høyere enn nettopp sunnhet og skjønnhet. Den eneste begrunnelsen vi får høre om i dag, hvorfor han setter visdommen så høyt, er at alle andre goder kom med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. Dette er på en måte tolkningsnøkkelen til dagens evangelium om den rike mannen.

Mannen som kastet seg ned på kne for Jesus hadde et inderlig ønske om å få del i det evige liv, og budene hadde han overholdt helt siden han var ung. Hvorfor går det da så ille, når Jesus kaller ham til å følge etter seg? Han var rik, men det var jo ikke rikdommen i seg selv som var noen hindring. Den kunne han jo nettopp kvitte seg med. Problemet var hans hjerte. Ja, han hadde overholdt budene i det ytre, men han hadde ikke lyttet til budene som det de er; Guds ord og visdom.

Til sammenligning kan vi trekke frem en episode et par kapitler frem hos Markus, hvor Jesus i samtale med en skriftlærd snakker med ham om det første og viktigste budet, at du skal elske Gud og din neste som deg selv. Her får den skriftlærde ros, når han sier at å overholde disse budene er viktigere alle brennofre og andre ofre. Jesus sier til ham: «Du er ikke langt bort fra Guds rike» (Mark 12,34). Til forskjell fra den rike mannen, hadde den skriftlærde evnet å lese Guds ord i budene. Han hadde forstått lovgivers intensjon, for å låne uttrykk fra den juridiske verden.

Den rike mannen hadde ikke lært å kjenne Guds visdom gjennom å overholde budene. Det var noe som hele tiden holdt ham igjen, og det var rikdommen. Ikke det faktum at han var rik, men at den også hadde et grep om hans hjerte. Han kunne ikke si i kor med forfatteren av visdommens bok: rikdom regnet jeg for intet mot visdommen.

Den rike mannens bedrøvelse og oppbrudd med Jesus står da også i sterk kontrast til det glade budskap Jesus forkynner like etter: ingenting er umulig for Gud. For Jesus inviterer oss til et tillitsforhold, til å stole fullt og helt på Guds ubetingede kjærlighet og mildhet, og til å gi oss selv ubetinget til ham. Det er dette som menes med å forlate alt for å følge ham. Det er dette som gir oss del i det evige liv i den kommende verden.

Denne vekselvirkningen tar vi del i så mange ganger som vi er i Den hellige messe. I sin ubetingede kjærlighet gir han seg selv for oss, og styrker oss, slik at vi kan gi oss selv til ham. Her lærer vi å lytte til budene som det de er, Guds ord, det levende og aktive Guds ord, som kløyver og trenger dypt, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker. Her blir vi oppmerksomme på vårt ansvar overfor Gud, og åpner vår sjel og vårt hjerte for hans helbredende virke i erkjennelsen av at vi selv ikke strekker til, mens for Gud er ingenting umulig.

Her er vår skatt. Her er all vår rikdom, og derfor ber vi med salmisten: Herre, la din miskunn hvile over oss. Styrk våre henders gjerning. Hva er vel rikdom, sunnhet, skjønnhet og velvære, når Herren selv vil styrke våre henders gjerning? Maria sang at Gud opphøyer de små (Luk 1,52). Paulus ville helst rose seg av sin avmakt, for at Kristi kraft skulle ta bolig i ham (2. Kor 12,9). Frans av Assisi lovpriste Gud for alle dem som i kjærlighet til ham bærer svakhet og trengsel (Skapningenes lovsang, 10).

Vi kan ikke ignorerer den Guds visdom som her taler til oss gjennom Skriften og Kirkens helgener, og som inviterer oss å stole på Gud fullt og helt, og legge våre liv i hans hender.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud har elsket og han elsker

Konteksten for den historien vi hører i dagens første lesning er en spesifikk hendelse fra Mosebøkene. Det dreier seg igjen om en av gangene folket klaget og jamret seg over at de ikke hadde mat og vann. Denne gang var annerledes, for Moses følte at presset og byrden var blitt så stor at han ikke kunne bære den. For det var jo ham folket klaget til. For å avlaste Moses, ber Gud ham sammenkalle 70 menn av Israel, for å gi dem av den samme Ånd som Moses hadde mottatt. Således skulle disse 70 bære byrden sammen med Moses, som folkets ledere.

I dag hører vi at dette skjer når Moses har samlet dem rundt møteteltet. Gud tok av den Ånd som var over Moses, og ga til de sytti eldste. Så blir det gjort et poeng av at det mangler to på stedet, Eldad og Medad. De to mottar likevel ånden og taler profetisk i leiren. Josva blir provosert og ber Moses stanse dem, men Moses selv, som vet at de har mottatt Ånden nettopp for at de skal dele hans byrde, sier at han ikke vil stanse dem. Tvert om, han skulle ønske hele folket hadde mottatt Ånden, for da ville hele folket også dele hans byrde.

Hvem er Eldad og Medad? Vi finner dem bare dette ene stedet i Bibelen, og vi får ikke høre mer om dem enn det vi har hørt i dag. Som vi vet er navn i seg selv ikke uten betydning i Bibelen, og kan si en hel del. Det skaper mange ganger problem for oversettere. Lar man det stå slik som det står, som et egennavn, kan man samtidig miste ordspillet og betydningen som navnene spiller på. Eldad og Medad kan derfor oversettes også på følgende måte: Gud har elsket og han elsker. Åndens virke i de to mennene som taler profetisk er et tegn på Guds overveldende kjærlighet og usigelige nåde, som ikke lar seg lukke inne i de rammer som mennesker setter. Det er alltid noe mer, hvis vi kan si det slik, for Gud har elsket, og han elsker.

Også disiplene, på samme måte som Josva, ville på et vis avgrense Guds virke. De ville hindre en mann i å drive ut demoner i Jesu navn, fordi han ikke var sammen med dem. Noen kapitler tidligere i Markus-evangeliet kan vi lese at apostlene hadde blitt sendt ut to og to, nettopp for å drive ut urene ånder. Nå er det plutselig noen andre som gjøre det samme, men som ikke er sammen med dem. Jesus forklarer dem at holdningen deres er feil. Guds nåde strekker seg så mye lenger; ja, den er tilstede selv i den helt enkle gesten å rekke noen et beger med vann.

En svakhet som noen og enhver av oss kan gi etter for, er å være kritisk til mennesker rundt oss, til og med når de gjør noe godt. Det høres kanskje kjent ut? På et rent menneskelig plan ønsker vi ofte å ha ting på vår egen måte, og selv andres godhet blir offer for kritikk. Det samme kan skje i vårt forhold til Gud, at vi har visse ønsker og forventninger. Vi ønsker at troen skal være på våre egne premisser og Guds handling innenfor de rammene vi fastlegger. Det er denne holdningen både Moses og Jesus reagerer på, og særlig hos Jesus blir det tydelig at har et blikk for Guds forsyn og nåde i alt det gode mennesker foretar seg. Under bønn og i messen er vi invitert til å forandre på vår egen holdning, for å lære så se med det kontemplative blikk på verden og mennesker, slik at vi Gud stadig kan åpenbare nye horisonter for oss.

Desto større blir egentlig kontrasten til det Jesus virkelige advarer mot, og hvor det ikke er mulighet for å inngå kompromisser, nemlig i det onde. Jesus sier at hvis hånden lokker oss til fall, så må vi hugge den av. Det samme gjelder foten og øyet. Hvis de lokker oss til det onde, så er det bedre å fjerne dem. Her er det for det første viktig å minnes oss selv på Jesu ord et par kapitler tidligere hos Markus: «Ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent» (Mark 7,18.20). Disse ordene gjør det lettere å tolke Evangeliets budskap vi hører i dag, nemlig at det onde må bekjempes ved roten og uten kompromisser.

Også Jakobs ord i dagens andre lesning går langt i å advare mot å gi etter for det onde. Vår aktuelle tekst i liturgien gjengir ikke Jakobs ord i sin fylde, for ordet «hjerte» er utelatt. Så la oss høre hva han skriver en gang til, men i den nyeste oversettelsen: Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Spørsmålet om det onde er et spørsmål om hva vi har fylt hjertene våre med, og om vi har vi fylt dem med noe som har tatt Guds plass.

La oss be Gud om et kontemplativt blikk på verden og våre medmennesker, slik at vi kan oppdage gjennom dem at Gud elsker oss, og at våre hjerter, i stedet for å bli fylt av onde tanker og urettferdig kritikk, heller fylles av ydmykhet, godhet og kjærlighet.

p. Hallvard Thomas Hole OFM

Den rettferdiges død

25. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens første lesning er hentet fra Visdommens bok, en av de såkalt deuterokanoniske bøker. Betegnelse innebærer at disse bøkene på et tidspunkt fikk en ny vurdering av Kirken, hvorvidt de tilhører Åpenbaringen eller ikke. En av grunnene til at vi i Den katolske kirke har disse i vår Bibel, og regner dem som en del av det skrevne Guds ord, er at den greske oversettelsen av de jødiske hellige skrifter på Jesu tid, inneholdt disse bøkene. Derfor tror vi at det er Guds ord vi lytter til i dag, formidlet gjennom mennesker.

Dette bringer oss til hva Visdommens bok handler om. Forfatteren bruker tydelige allusjoner til kong Salomo, kongen som ba om visdommens gave, for å tilskrive ham ordene. Hovedpoenget er å framskrive visdommen, noe forfatteren gjør ved nærmest å identifisere den med Gud selv og Guds Ånd. Foruten å være blant bøkene i den greske samlingen av jødiske, hellige skrifter, hadde Visdommens bok først og fremst stor teologisk betydning for apostlene og de første kristne, og for Kirken gjennom historien. Det er nemlig første gang i Det gamle testamentet at det antydes at det finnes flere utganger etter døden. Den rettferdige, den som har lyttet til visdommen, har et stort håp å se frem til, mens den urettferdige, dvs. den vettløse og ugudelige, har håp «lik et støvfnugg som blåses bort av vinden» (5,14).

Alt dette har betydning for hvordan vi ser på dagens tekst. Kirken har valgt et lite utdrag fra denne boken for denne søndagen. Mens helheten av boken forteller om rettferdige og urettferdige, og lovpriser visdommen, så konsentrerer dagens tekst seg om de ondes planer overfor den rettferdige: La oss se om det er dekning for den rettferdiges ord … La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham … La oss dømme ham til en død i vanære. Med dette avgrensete fokus i lesningen, og fremhevingen en rettferdig manns død av urettferdige og ugudeliges hender, understreker Kirken det profetiske innhold, som peker frem mot Kristus på korset.

Det som skulle være et bevis på det ikke er noen substans i de rettferdiges ord, et bevis på at Gud ikke vokter over de rettferdige, det blir paradoksalt nok det fremste tegn på Guds visdom. Hele Visdommens bok lovpriser altså visdommen og de rettferdige som lever etter den, og det er første gang det i Bibelen er tale om at skjebnen for den rettferdige og den urettferdige etter døden er ulik. Og dette understrekes desto tydeligere når den rettferdige manns død i vanære fremheves på denne måten. Det er ikke bare gjennom Kristi liv visdommen uttrykker seg, men gjennom Kristi død blir Guds visdom åpenbart. Derfor kan Paulus frimodig bekjenne, og vi med ham, at mens «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, forkynner vi en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22-24).

Denne guddommelige logikken gir også Jesus uttrykk for når han i dag for andre gang taler om sin død og oppstandelse for disiplene: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå. Disiplene forstår ingenting av det han sier, men når de senere blir fylt av Den Hellige Ånd, etter oppstandelsen, da forstår de. Da flykter de ikke lenger fra korset, slik de gjorde på langfredag. Først da blir deres tankesett endret, slik at de kan forstå den guddommelige visdom i en korsfestet Kristus, som Visdommens bok peker frem mot.

Disiplene gir da også i dag til kjenne at de fremdeles tenker på menneskers vis, når de tretter seg imellom om hvem som er den største og viktigste av dem. Men også dette skal endre seg diametralt i lys av korset, og også her gir Jesus et frempek: Den som vil være den fremste, han får gjøre seg til den siste av alle og være alles tjener. Det er korsets livsvisdom. Det er evangeliets livsvisdom, den visdom som planter Kristi kors i våre liv og i vår hverdag. Den gudstjeneste vi utfører i kirken når vi synger i kor «din død forkynner vi, Herre», den følger oss når vi går ut av kirken for å fortsette å tjene. Da kan vi også si med apostelen Paulus «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Når vi sier at vi er blitt korsfestet for verden, så betyr det nettopp å bli alles tjener. Og at vi skal være alles tjener, det understreker Jesus i dag ved å stille et lite barn midt iblant disiplene og si: Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg … og ham som har sendt meg.

Vi forkynner en korsfestet Kristus

TAU

cropped-tau«Tau» er den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet, og dens form viser til korset. Dette tegnet bæres på pannen av dem som viser korsets kraft gjennom handling; hvis man har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær (jfr. Gal 5,24); hvis man med hellige Paulus vil si: «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Med disse ordene kalte pave Innocens III Den katolske kirke til omvendelse og fornyelse under en preken ved innledningen til det fjerde Laterankonsil (1215). Paven bruker et motiv fra Esekiels bok, hvor dette tegnet (TAW) står omtalt: «Gå gjennom Jerusalem by og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over alt det avskyelige der.» (Esek 9,4). Paven tolker dette i samsvar med kristen tradisjon som Jesu kors.

Det var etter denne prekenen at Frans la sin elsk på dette tegnet og FoCol_Tau_MiBla_A_840-420x516begynte å bruke det i mange sammenhenger. Han signerte brev og velsignelser med det, og risset det inn i veggen på steder han oppholdt seg. Et av de best bevarte Tau-korsene av Frans finnes i Sta Maria Magdalena kapellet ved Fonte Colombo. Dette var et sted Frans likte å be, og hvor også fransiskanerordenens regel ble nedskrevet i 1223.

Tau-korset er et viktig symbol for fransiskanere verden over, og brukes i mange sammenhenger av fransiskanere, klarisser og legfransiskanere. Den hl. Bonaventura gir til kjenne hvordan tegnet henger nært sammen med Frans selv og alle hans brødre:

At Frans, Guds tjener, var et sendebud fra Gud
som kunne elskes av Kristus,
etterlignes av oss og beundres av verden,
kommer vi uten den minste tvil fram til
dersom vi får øye på det ypperste
i hans helt usedvanlige hellighet.
Selv om han levde blant mennesker,
ble han en etterligner av den englelike renhet.
Derfor er han også stilt opp som et forbilde
for Kristi perfekte etterfølgere.
Dette må vi trofast og hengivent holde fast på.
Ikke bare viser det hen til den oppgaven han hadde:
Å kalle til gråt og klage,
«å skjære av seg håret og kle seg i sekk
og sette tegnet Tau
på pannen til mennene som gråter og sørger» (Esek 9,4)
med et korsets botstegn og et korsformet klede.
Det bekreftes også
med et ugjendrivelig vitnesbyrd om sannhet
ved «seglet på likhet» med den levende Gud, (Esek 28,12)
det vil si med den korsfestede Kristus,
som ble innprentet på hans kropp,
ikke med naturlig kraft eller gjennom menneskelige kunst,
men ved den levende Guds ånds underfulle kraft.
(Bonaventura, Den store legenden om Frans av Assisi, prolog 2).

Som for Frans av Assisi gjelder det også for alle fransiskanere, og alle kristne, at «vi forkynner en korsfestet Kristus. For dem som er kalt… er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22.23)

 

Det kors vi bærer er kjærligheten

24. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Når vi leser Markusevangeliet kan vi legge merke til at avsnitt og kapitler veldig ofte begynner med lignende ord som i dag, at på den tid drog Jesus ned mot landsbyene. Eller at han går opp i fjellet. Eller at han tar båten. Jesus er så å si hele tiden underveis. I dagens tekst får vi også den første indikasjonen hos Markus om hvor han er på vei. Den første av tre forutsigelser om menneskesønnens død og oppstandelse. Gjennom hele sitt offentlig virke og sin vandring er han på vei mot Jerusalem, hvor menneskesønnen skal få meget å lide. Han er på vei mot sin påske.

Den jødiske påskefeiringen var et minne om en hendelse som for fremtiden skulle definere det jødiske folket og deres identitet; utgangen fra Egypt, vandringen gjennom det røde hav, og innstiftelsen av pakten. Derfor feiret Jesus påske hvert år, men i dag hører vi altså den første antydningen om at Jesus egentlig er på vei mot noe mer – hans egen påske. Den påsken jødene feiret var kun et bilde på hva som skulle skje når han, Jesus, skulle bli slått i hjel og skulle oppstå etter tre dager.

Den gangen ledet Gud folket ut av Egypt.
Nå leder han oss ut av synden.
Den gang lot han dem gå tørrskodd over det røde hav.
Nå leder han oss gjennom dødens port til himmelen.
Den gang forenet Gud seg med folket ved å opprette en pakt med det.
Nå forener han seg med oss ved å gi sin Hellige Ånd.

Hvorfor er denne sammenligningen viktig? Jo, fordi på samme måte som hendelsene fra gammelt av definerte Israels identitet, slik er hendelsene på Golgata helt essensielle for vår identitet som kristne. Vi får vår verdighet tilbake ved syndenes forlatelse. Vår identitet som Guds barn blir gjennomopplivet ved vår deltagelse i Jesus død og oppstandelse ved dåpen. Og til slutt blir vi guddommeliggjort, fordi vi blir forvandlet av Den Hellige Ånd som vi mottar.

Alt dette gir imidlertid mening først når hver enkelt av oss svarer på det spørsmål som Jesus stiller sine disipler: Enn dere, hvem sier dere at jeg er? Ja, hvem tror du at Jesus er? Svaret vi gir definerer oss og vårt forhold til Gud. Vi er kalt til å svare sammen med Peter, sammen med Kirken, med én stemme: Du er Messias. Det er jo nettopp han som gir oss verdigheten tilbake ved å vaske våre synder med blodet fra korset. Han gir oss nytt liv ved å ofre sitt eget liv. Han overgir sin ånd i Faderens hender, for at Guds Ånd skal bli sendt oss, Ånden som guddommeliggjør.

Derfor burde det egentlig ikke forundre oss at Jesus umiddelbart blir krass når Peter vil forhindre alt dette: Bort fra meg Satan. Du har ikke sans for Guds veier. Ikke uten grunn kaller vi satan menneskets fiende. Han vil ikke at vi skal bli frelst. Han vil ikke at vi skal bli guddommeliggjort.

Det svar vi gir på Jesu spørsmål fordrer likevel noe mer. Jakob spør: Hva nytter det om en sier at han har tro? I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling. Det er også dette Jesus antyder i dag, når han i avslutningen sier til folket og disiplene, at den som har tro, den som vil slutte seg til meg, han må ta opp sitt kors og følge meg.

Jeg benytter anledningen til å peke på hellige Frans av Assisi som et ypperlig eksempel på hva det vil si å ta opp sitt kors og følge Jesus. Hans eget radikale liv i fattigdom og ydmykhet skinner for oss den dag i dag. Hans kjærlighet for krybben og korset har gitt ringvirkninger helt til våre dager. Hans kjærlighet til mennesker, og særlig de fattige og syke, rører ved våre hjerter. Hans kjærlighet til Guds skaperverket gleder oss. I et eget brev til de troende, til legfolket, taler Frans også direkte til hver enkelt av oss. Dette er det brevet som ga opphav til den fransiskanske legordenen:

I Herrens navn! Alle som elsker Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og sinn, av hele sin kraft og elsker sin neste som seg selv, og hater sitt eget legeme med dets synder og laster og tar imot vår Herres Jesu Kristi legeme og blod og bærer frukter som er omvendelsen (botferdigheten) verdige: hvor salige og velsignede er disse menn og kvinner når de gjør dette og holder ut i dette, for Herrens ånd hviler over dem.

Korset som vi har fått å bære er, intet annet enn å elske Gud og vår neste som oss selv. At korset er et tegn på Guds kjærlighet til oss, og at det kors vi bærer er kjærligheten til Gud, til mennesket og til skaperverket, det er den bevisstheten som følger den fransiskanske bevegelsen helt siden Frans og frem til i dag. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å følge etter Jesus sammen med hellige Frans av Assisi.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Lukk deg opp!

23. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Guds ord som lød gjennom profeten Jesaja har skrevet seg inn som en av de vakreste tekstene i Det gamle testamentet, i hvert fall for mitt vedkommende. Da tenker jeg ikke først og fremst på den litterære formen, men på substansen den formidler. Det er en profeti til israelsfolket, om at Herren snart skal dømme verden og da gjøre gjengjeld for urettferdighet, synd og ondskap: Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Og hvilken straff er det ikke! En vakker gjengjeldelse! Han kommer selv og frelser dere.

Jesaja forkynte allerede 700 år før Jesu fødsel og profeterte altså om det som er selve kjernen i det kristne budskap, det som er kilde til all vår glede og alt vårt håp. Gud kom selv til oss. Han kom for å frelse oss. Nettopp det er kristendommens kjerne: Jesus Kristus er Guds Sønn. Han kom for å ta på seg våre synder og fjerne dem helt ved sin død på korset. Det er denne hendelsen som forvandler virkeligheten og mennesker. Jesaja profeterte at da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. Den som møter Jesus blir virkelig transformert og forvandlet, både i det indre og det ytre.

Hvis vi plasserer oss selv blant hendelsene i dagens evangelium, blir vi også vitner til en slik forvandling. Igjen en vakker tekst som forteller oss at Gud ønsker å møte oss personlig, én til én. Noen folk på stedet der Jesus passerte tok med seg en døvstum til Jesus, for at han skulle legge hendene på ham. Men Jesus tar den døve til side, bort fra folkemengden. Han gjør ikke noe for å vise seg frem. Ingen billig og effektiv markedsføring. Jesus vil møtes personlig. Han vil berøre den døves kropp og sjel. Det er ikke den døve som kommer til Jesus, men Jesus kommer til ham. Han kommer for å frelse.

Hvor mye lengter vi ikke etter å møte Jesus på akkurat den måten, ansikt til ansikt. At han ser oss, tar oss til siden, og vil tilbringe tid bare med oss. Vi lengter etter å bli berørt av Gud, som på et blunk kan ordne livene våre og løse våre problem. Vi ønsker å være lykkelige, og ikke nedsunket i vanskeligheter og livsproblemer. Men selv om vi tror at Gud kan gjøre oss lykkelige, så virker troen også som noe besværlig. Messe hver søndag? Be hver dag? Faste på fredager? Skrifte?

Satt på spissen høres det strevsomt ut. Men det viktigste spørsmålet forblir hva som er i vårt hjerte. Hva er hjertet mitt fylt av? I dag taler Jesus nemlig ikke bare til den døve, men også til hver av oss: Effatha. Lukk deg opp! Lukk opp ditt hjerte for mitt nærvær. La meg komme til ditt hjerte. La meg ta bolig i ditt hjerte, så vil du se at alt kommer til å forandre seg; ditt liv, ditt forhold til andre mennesker, ditt forhold til messen, ditt forhold til bønn.

Hvis du til nå ikke har klart å se hvor vakker troen og Kirken er, eller noen har tilslørt det, så åpner Jesus dine øyne slik at du kan se det. Hvis du har hatt vanskelig for å lytte til Guds ord og forstå dem, så åpner Jesus dine ører og gir kunnskaps og forstands gave. Hvis det er vanskelig å motivere seg til å gjøre det gode, så skal han hjelpe deg slik at du springer som hjorten til det. Hvis troen er tørr og livløs, så vil du se at fra sakramentene springer ut en kilde til Guds nåde som oversvømmer ditt liv.

Jakobs brev minner oss også om noe oppløftende i denne sammenheng. I verden blir du kanskje målt og bedømt ut i fra det du har; hva slags venner du har, hva slags jobb, hvor mange biler, hvor mye penger. Her i kirken derimot, hvor Jesu nåde er i sentrum, her er det ikke hensyn til rikdom og status. Alle er invitert til den rikdom av nåde som finnes her. Bare lukk deg opp!

P. Hallvard Thomas Hole

Fra himmellysenes far kommer bare gode ting

22. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Ovenfra, fra himmellysenes far, kommer bare gode ting, bare fullkomne gaver; for hos ham finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge. Smak på setningen. Smak og se at Herren er god. Det finnes vel knapt noe skriftsted som understreker Guds godhet til de grader som dagens andre lesning fra Jakobs brev. Preludiet hørte vi i kirkebønnen: Barmhjertige Gud, du fullkomne godhet og opphav til alt som er godt. Det minner meg også om en bønn av hellige Frans av Assisi: Allmektige, hellige, mest opphøyde og høyeste Gud, alt godt, det høyeste gode, det hele gode, du som alene er god, vil vi gi all lov, all pris, all takk, all ære, all velsignelse og alt godt. La det skje.

At Gud er god tilhører den grunnleggende kristne guds- og troserfaringen. Det er ikke dermed sagt at vi som kristne ikke kan erfare det onde. Men. Uansett hva ondt vi måtte lide under, så er det ikke fra Gud. Hos ham finnes intet skifte fra sol til skygge. Det finnes ikke engang noen gråsoner mellom godt og ondt hvor Gud opererer. Fra ham kommer bare gode ting.

Likevel kan den ubehagelige følelsen av at ikke alt helt stemmer snike seg innpå noen og enhver, slik som den gang slangen sådde tvil om Guds motiver i Eden: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Her har Gud skapt disse nydelige fruktene og godene, så får ikke dere lov å spise dem? Videre sier slangen: Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, så vil dere bli som Gud. Så kan dere spise fruktene, unntatt fra det ene. Gud har altså fremdeles noe som han ikke vil dele med dere.

Slangen klarer å så tvil om Guds godhet. Vi hører et ekko av denne første fristelsen når Jesus blir fristet av djevelen i ødemarken. I dag opplever vi kanskje i større grad enn noen gang, at Guds godhet blir sådd tvil om. Det er mange ganger blitt fremført som ateisters kronargument mot Gud, men det er ikke i den retningen vi skal med våre betraktninger i dag.

Vi prøver å nærme oss Guds mysterium i lys av det ord vi hører. Foruten det positive og oppløftende budskapet fra Jakobs brev, stiller Moses oss et betimelig spørsmål: Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Moses tenkte på alt Gud hadde gjort for folket så langt, helt siden han reddet dem ut fra Egypt. Det ga håp for fremtiden at Gud fortsatt ville være med dem. Israels historie er viktig, men som med alt i Det gamle testamentet kommer også dette spørsmålet til sin fulle rett først når vi leser det gjennom Det nye testamentet.

Og hvor nær er ikke Gud kommet oss? Han ble menneske for vår skyld. Han lar oss bli ett med ham i dåpen. Han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod. Gjennom presten forlater han oss våre synder. Slik erfarer vi Guds godhet og store barmhjertighet. Det fordrer imidlertid at vi, som Jakob maner til, tar imot det ord som er blitt innpodet i oss, og lever etter ordet, og ikke nøyer oss med å lytte til det! For hva oss mennesker vedkommer, så er det ikke kun det gode vi finner i oss selv.

Jesus utfordrer oss i dag når han sier at ingenting av det som kommer inn i mennesket utenfra kan vanhellige det. Alt det onde kommer fra menneskets indre og gjør det vanhellig. Dagens lesninger setter opp en helt en enorm kontrast. Fra Gud, bare gode ting. Fra mennesket, alt det onde. Det glade budskap i dag ligger i derimot i ordet «vanhellige», paradoksalt nok. Fordi det setter ord på hvilken side av den enorme kontrasten vi er skapt til å befinne oss. Vi er skapt til godhet, vi er skapt til lys, vi er skapt til herlighet, vi er skapt til hellighet og enhet med Gud. Ja, mennesket er Guds tempel, og med vår egen synd vanhelliger vi det templet. Likevel vil Jesus være nær oss og ta bolig i oss, og han selv renser sitt tempel, slik at det også fra oss kan komme bare gode ting. Kyskhet i stedet for utukt. Gavmildhet i stedet for tyveri. Trofasthet i stedet for utroskap. Generøsitet i stedet for grådighet. Godhet fremfor ondskap.

At mennesket gjør godt av seg selv burde ikke forundre oss. Det ligger i vår natur og vårt kall. Synden, som kommer fra menneskets indre, kan likevel ødelegge mye. Derfor søker vi stadig større enhet med Gud, for fra ham kommer bare gode ting. Amen.

P. Hallvard Thomas Hole OFM