Gud har gjort store ting for oss

2. søndag i advent (C)

Adventstidens liturgi fyller våre sinn og hjerter med visjoner og bilder på Jesu gjenkomst, oppfyllelsen av Guds løfter, og menneskets frelse til evig liv hos Gud. Andre søndag i advent er intet unntak, når Kirken samles for å lytte til Guds ord og holde gudstjeneste. Profetiene gjennom advent bygger på kjente elementer fra menneskelivet. Det kan være en forsikring om en fremtid uten våpen og krig, et bud om harmoni mellom mennesker og dyr, som i Edens hage, eller en invitasjon til Herrens gjestebud. I dag er det et annet element som får en fremtredende rolle gjennom profeten Baruks oppløftende ord. Jerusalem skal bli kronet som en dronning, bli kledd i rettferdighets kappe og få herlighetens diadem på sitt hode.

Vi kan se for oss den klassiske historien, gjentatt mange ganger i bøker og på film, hvor arvingen til tronen blir jaget bort og må se sitt land og folk lide under fremmed og ondsinnet makt. Ikke sjelden på grunn av en feil han eller hun hadde gjort selv. Men når det avgjørende slaget er vunnet kan helten eller heltinnen komme tilbake, motta seierskransen og ta i besittelse sin rettmessige trone. Om enn forenklet er motivet det samme. Guds ord har imidlertid en annen dybde. Jerusalem kles i rettferdighet og herlighet når Gud selv leder både folket som er hans eiendom og alle folkeslag til Jerusalem, og samler dem fra vest og øst for at de skal vandre i hans herlighet.

Det himmelske Jerusalem stråler av Guds egen herlighet, og veien dit er ikke lenger kronglete. Fjell og hauger er blitt flatmark. Ikke nok med det, de som vender hjem blir båret som på kongestol, ifølge Baruk. Og sant nok. Johannes Døperen, røsten i ødemarken, forkynte omvendelse, dåp og tilgivelse for synder. Når vi lever dette i Kristus gjør vi veien klar for Gud inn til våre egne hjerter, men på veien til Guds hjerte blir vi båret på kongestol av Kristus, all den tid vi forenes med ham gjennom sakramentene. De fyller oss med nåde, bærer oss, og løfter oss opp mot Gud. Når vi har sakramentene er ikke veien kronglete. Vi får bli Guds barn gjennom vann og ord. Vi mottar det evige livs brød og frelsens kalk. Våre synder blir hvite som snø på prestens ord i skriftemålet. Ånden tar bolig i oss ved håndspåleggelse.

Kristus har gitt oss alt, og Paulus skriver til filipperne at han er viss på at han som har begynt så god en gjerning blant dem, også vil føre den til ende, like frem til Kristi Jesu dag. Den hellige Johannes Krysostomos, en av Kirkens fedre, spør derfor i en preken:

Hva mangler du? Du har fått liv og udødelighet i eie, du har fått friheten tilbake, du er blitt sønn, du er blitt rettferdig, du har blitt medarving. Du regjerer med Kristus, og med Kristus er du blitt forherliget. Hva kan vel Faderen gjøre, annet enn å gi deg alt sammen med ham? (Jfr. Rom 8,32). Hva mangler du?

Når Paulus så i dag sier at Kristus skal føre oss frem til den erkjennelse og den innsikt som gir oss evne til å skjelne de virkelige verdier, så minner adventsliturgien oss nettopp på det at Kristus har gitt oss alt. Vi mangler ingenting, og når vi skjelner de virkelige verdier ser vi at i dette ligger unikt kall til å dele med andre, både av tro og av materielle goder, særlig med mennesker som er i nød. Paulus påpeker at den kjærlighet vi har mottatt, den må stadig vokse seg større. Derfor kan vi ikke la noen falle av lasset på vandringen mot det himmelske Jerusalem. Alle må få høre Evangeliet bli forkynt, slik at alt som lever skal få se Guds frelse. Det er ikke mulig å løsrive det glade budskap fra nestekjærlighetens bud, som kaller oss til å bli som den barmhjertige samaritan. Det er også den rettferdighet som Kristus virker i oss, og som vi ved hans andre komme skal få høste fulle frukter av.

Hvis Gud har gjort store ting for oss og fylt oss med glede, la oss da ikke stå tilbake i noe for å gjøre både smått og stort for å glede hverandre, og særlig mennesker som lider virkelig nød. Det er en sann adventsfeiring for Herren, han som gjort oss til sine barn.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Reklamer

Herre, jeg løfter min sjel til deg

1. søndag i advent (år C)

De første ordene fra Guds hjerte som når oss i denne adventstiden, er profeten Jeremias ord om Guds gode løfter: Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg oppfyller de gode løftene jeg gav Israel og Juda. Det er ikke en antydning om noe som kan komme til å skje, men en kunngjøring av det som helt sikker kommer til å skje. Det er nettopp i dette at vi finner betydningen av advent. I denne liturgiske tiden ligger forventingen om noe en hendelse som skal finne sted, at Jesus kommer tilbake i herlighet og oppfyller alle Guds løfter.

De neste ukene, som minner oss på både Jesu første og andre komme, skal Kirkens liturgi og Guds ord hjelpe oss til å reflektere over vårt liv og vårt forhold til Gud i lys av nettopp hans andre komme, og når vi skal møte ham ansikt til ansikt. Det er ikke uten grunn at Jesus oppfordrer oss til å våke og be. Og det er heller ikke uten grunn av Paulus i dagens andre lesning minner oss på at vi skal fortsette å gjøre fremskritt på den veien som Gud har kalt oss til å vandre.

Hva er så kjernen i den bønn og årvåkenhet som skal forberede oss på et umiddelbart møte med Jesus? Umiddelbart betyr her tidsmessig, at Jesus kan komme hvilken dag som helst, men også det at vi skal stå for hans åsyn, i hans umiddelbare nærhet. Videre: Hvordan kan vi fortsette å vandre på den veien Gud har kalt oss inn på? Hva slags fylde og fullkommenhet er det vi vandrer mot?

Svaret på disse spørsmålene finner vi i dagens responsoriesalme, salme 25. Vi fikk høre noen utdrag av den. Salmen begynner egentlig slik: Herre, jeg løfter min sjel til deg. Vi ga forsåvidt uttrykk for dette når vi svarte med omkvedet: Til deg løfter jeg mine øyne. Slik salmen begynner, slik fortsetter den også med å gi uttrykk for salmistens dype tillit til Gud: Min Gud, til deg setter jeg min lit. Er det ikke nettopp ved en slik bønn, som gjennomsyrer hele vårt liv ved at vi legger det i Faderens hender, at vi forbereder oss best til hans komme, og faktisk kan vokse mot frelsens fylde? Vi kan ikke sette vår lit til våre egne krefter. Vi må stole på Gud fullt og helt. Det er det eneste som kan forberede oss på møtet med Kristus ansikt til ansikt. Skulle vi falle for fristelsen til å stole på egne krefter, kommer vi unektelig til å tape ansikt.

Det vi kan støtte oss til er at Guds Sønn selv ble menneske, for å forberede oss på å bo i Gud, og forberede Gud til å bo i oss. Derfor vil vi ikke bare løfte vårt blikk, men også løfte vår sjel til Gud, for allerede nå å være nær ham, og på en måte «bli vant til» å være i ham. Å ha tillit til Gud i alle livets omskiftelige omstendigheter forbereder oss på det endelige hamskiftet, når vi med sjel og kropp skal synke ned i Guds uendelige kjærlighet.

Jesu egne ord i dagens Evangelium, om sitt andre komme, er ved først øyekast ikke vel egnede til å bygge opp under håp og tillit. Han legger ingenting imellom når han profeterer om sitt kommer, og pynter ikke på noe: Jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden; og mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne; for selv himmelkreftene skal gå av lage. Hvis vi skulle fylt på med flere detaljer fra andre skriftsteder tegner det seg et dystert bilde av Jesu gjenkomst, men forkynnelsen er tross alt godt nytt. Jesus sier det selv, når han oppmuntrer oss til å vente intenst på dette øyeblikket: Rett ryggen. Løft hodet. Befrielsen er nær.
Dette er adventstidens «hemmelighet», kun åpenlys for dem som følger Kristus og tror på ham. Kristi gjenkomst er ensbetydende med at befrielsen er nær. Frelsens fylde nærmer seg.

I lys av dette mysterium ser vi også at intet uttrykker vår tillit til Gud mer enn vår bønn under Den hellige messe. Eukaristien gjør frelsens mysterium nærværende for oss her og nå, både som Kristi offer på korset og som pant på det evige liv. Samlet rundt alteret synger vi med engler og erkeengler «hellig, hellig, hellig». Forenet med de hellige i lovsangen foran Lammets trone, forkynner vi her på jorden hans død, vi lovpriser hans oppstandelse, og venter på hans komme i herlighet. Forenet med Gud og med hverandre i liturgien, tar vi steg på den vei Jesus har utpekt, og som apostelen oppmuntrer til å fortsette å gå på. Her løfter vi vår sjel til Gud, og lar kropp og sjel forene seg med Jesu legeme og blod, sjel og guddom.

Her styrkes våre hjerter, så vi kan stå plettfrie, helliggjorte frem for vår Gud og Far, den dag vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

 

Mitt rike er ikke av denne verden

Kristi kongefest (B)

I det tredje århundre f.Kr. blomstret en spesiell type litteratur i den israelske kulturen, den som kalles apokalyptisk. De apokalyptiske tekstene er rett og slett åpenbaringer, tekster som bærer på en «avsløring» av fremtiden. Noen av disse tekstene befinner seg i Bibelen, og er en del av Guds ord, mens en hel del er ikke-bibelske, som likevel vitner om at dette var en viktig sjanger på dette tidspunkt i Israels historie. Daniels bok, som vi leste fra i dagens første lesning, markerer begynnelsen på denne perioden.

Det karakteristiske med denne delen av jødisk litteratur er at den uttrykker et håp om at Israel igjen skulle opprettes som et fritt og uavhengig kongerike, styrt av Guds lover. Dette skulle dessuten bli realisert av en messias, et menneske sendt av Gud. I noen jødiske kretser ventet man til og med på flere messiaser, fordi ideen om en messias, som betyr «den salvede», kunne knyttes både til prester, profeter og konger i det gamle Israel.

Lengselen etter Messias’ komme var ikke det viktigste i det jødiske folkets religiøsitet, men dagens lesning fra profeten Daniels bok presenterer en høyst aktuell forventning, både om en mann sendt fra Gud og et evig rike: Med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn … Hans herredømme er et evig velde. Med et blikk på dagens evangelium ser vi også at dette ble et hovedtema for hele prosessen mot Jesus.

De jødiske lederne anklaget Jesus for gudsbespottelse, for å ha utropt seg selv til Messias og Guds sønn. Det var imidlertid ikke nok til å få ham dømt til døden i henhold til romerske lover. Derfor lød anklagen de kom til Pilatus med, at han hadde utropt seg til jødenes konge. Det var ikke lenger en religiøs tittel, men en politisk tittel som var knyttet til reell, verdslig makt. Pilatus spør Jesus: Så, du er jødenes konge? Denne anklagen mot ham lot også Pilatus til slutt skrive på en tavle som forkynte det Jesus hadde gjort seg skyldig i: Jesus fra Nasaret, jødenes konge.

I løpet av dialogen med Pilatus gjorde Jesus det klart at hans rike ikke er av denne verden. Når vi tolker profeten Daniels ord i samsvar med Jesu liv og død, blir det også klart at Daniels profeti fremdeles ikke er oppfylt. Selv om Menneskesønnen allerede har kommet, så er hans rike ennå ikke fullendt. Jesus sier selv at hans rike er ikke av denne verden. Derfor venter vi på hans andre komme i herlighet, de dødes oppstandelse, og det evige liv. Samtidig vet vi at hele hans forkynnelse i løpet av de tre årene hans offentlige virke varte, var konsentrert om Guds rike og hvordan det nå var kommet nærmere mennesket.

Guds rike er noe som realiseres allerede her og nå, i påvente av fullendelsen. For oss som har blitt Guds barn ved dåpen er Kristus Kongen, og hans herredømme realiseres allerede i og gjennom oss. La oss bare høre hva Johannes skiver i Åpenbaringen, den eneste apokalyptiske boken i Det nye testamentet: Jesus Kristus, høvdingen over jordens konger som elsker oss, har løst oss av våre synder med sitt blod og gjort oss til et kongelig folk av prester for Gud.

Johannes viser tydelig hvordan alle mennesker som blir født på ny ved dåpen blir salvet. Dette kommer til uttrykk i dåpsliturgien når vi blir salvet med krismaoljen, og presten uttaler ordene: Han salver deg med frelsens krisma, for at du, som er innlemmet i hans folk, inntil det evige liv må høre Kristus til, han som selv er prest, profet og konge. Slik realiseres den messianske sendelse når Guds rike opprettes i oss. Ikke verdslig og politisk, men individuelt og universelt, når vi blir kalt til å vitne om sannheten personlig og i Kirkens fellesskap. Det betyr ikke at det verdslige og politiske er utelukket fra vårt kristne liv, men at vi også her skal gi vitnesbyrd om sannheten. Det er en vesentlig forskjell fra den messianske forventning som lå i den profetiske og apokalyptiske litteraturen, i hvert fall slik jødene tolket den i tiårene før Jesu komme.

Jesu rike er ikke av denne verden. Det innebærer at den høyeste realiseringen av Guds rike på jorden er når vi personlig og i Kirkens fellesskap samles rundt alterbordet for å vitne om Sannheten: vi forkynner hans død og lovpriser hans oppstandelse, inntil han kommer igjen som hele verdens Konge. Dette sannhetsordet og vitnesbyrdet bærer vi med oss ut i verden, til frelse for mennesker.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Herren er min arvedel, mitt beger.

33. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

De liturgiske tekstene for de siste søndagene av kirkeåret retter vår oppmerksomhet mot det som skal skje i de siste tider. Jesu egne ord kan jo fylle oss med en viss frykt, når han sier at solen skal bli formørket, eller at stjernene skal falle ned fra himmelen. Vi blir heller ikke oppløftet av profeten Daniel som forteller om en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslagene oppstod.

Nå har det skjedd en del i løpet av de siste hundre årene som nærmest har hatt endetidsdimensjoner over seg. Vi tenker da hovedsakelig på krig, atomkappløp, folkemord. Ser vi inn i fremtiden så ser heller ikke den så lys ut, men på en litt annen måte. Rapportene om de katastrofale følgene av menneskets rovdrift på naturen blir stadig hyppigere, og stadig mer dramatiske både for naturen og mennesket selv.

Om vi lever i den virkelige endetiden er vanskeligere å si noe om enn å spå endringer i klimaet de neste tjue årene. Selv om enkelte kristne allerede det første århundret ble opptatt av å lage prognoser på Jesu gjenkomst, og dette har dukket opp med jevne mellomrom i Kirkens historie, så har vi tross alt ikke sett enden på soga så langt. Det er imidlertid aldri tidspunktet og tegnene på endetiden i seg selv som er viktig i det bibelske budskapet. Det kommer med all tydelighet til uttrykk gjennom dagens tre lesninger. Til og med i Salme 16 uttrykker det slik: Du overgir ikke min sjel til døden, din hellige til gravens oppløsning.

I sentrum av den kristne endetidsforkynnelse står fullbyrdelsen av frelsesverket. De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.  Slik profeterer Daniel. Salmisten dikter om gledens fylde for Guds åsyn, og evig salighet ved hans høyre. Forfatteren av hebreerbrevet stadfester at Kristi ene offer fører til fullkommen frelse. Jesus sier det slik: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal bli stående. På grunn av dette positive budskapet har endetiden alltid vært etterlengtet av de kristne. Kanskje har det også bidratt til interessen rundt endetiden blant kristne, og noen ganger gitt næring til håpet om at den er rett rundt hjørnet. Det kristne håpet om frelsens fylde er unektelig noe av det mest attraktive ved kristendommen: Evig salighet og lykke, hvem ønsker vel ikke det?

Samtidig er det et lag i Guds åpenbaring som formidler at denne frelsesfylden er noe hele skapningen lengter etter (se Rom 8,19-22). Det er kanskje et uttrykk for det mål og mening Gud selv har nedfelt i sitt skaperverk, som et hus mennesket med sin gudbilledlikhet kan vokse i. På grunn av synden lider både skaperverket i sin helhet, og især mennesket, siden dette ble satt en stopper for. Desto mer lengter vi kanskje etter frelsens fylde, siden den vil innebære det endelige oppgjør med menneskets fall og synd. Vår trosbekjennelse sier at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde, og mens himmel og jord skal forgå skal hans ord bli stående. Jesu dom over synden og det onde blir stående, for med ett offer har han tilgitt syndene. Intet annet sonoffer behøves.

Det som sakte men sikkert blir tydelig for oss gjennom lesningenes sterke fokus på frelsens fylde og Jesu offer, er at intet er bedre egnet til å forme vårt kristne håp, og vekke menneskets lengsel etter Kristi dom og frelsens fylde, enn Den hellige messe. Gjennom messen tar vi del i det ene offer, ikke bare som et minne, men som reell tilstedeværelse i kjøtt og blod. Og som fortid blir nåtid, blir også nåtid «fremtid» når vi mottar pantet på det evige liv. Skal vi tro Kirkens tro, og det må vi jo, så forenes våre røster med englenes når vi synger «hellig, hellig, hellig», og han som troner i himmelen stiger ned i prestens hender.

Salmens ord får da en spesiell betydning når vi ber: Herren er min arvedel, mitt beger.
Min arv ligger trygt i dine hender.
Det vi tar del i når vi samles rundt alteret er vår arv. Det er vårt skjebnefellesskap med Jesus at vi drikker av hans kalk, det nye og evige livs blod. Det forutbestemmer oss til å ta del himmelens evige gleder, men ikke uten å ta del i hans lidelse – i hans kjærlighet.

Dette er også det de salige menn og kvinner som har gått forut for oss lærer oss. Uansett hvilke trengsler vi måtte befinne oss i, inkludert de dystre deler av bibelens apokalyptiske beskrivelser, kan vi forbli forenet med Kristus. Allerede her og nå kan vi forbli i ham og han i oss. Denne tanken kan følge oss når vi går til Herrens bord i dag.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Du skal elske

31. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens evangelium forteller om en uvanlig situasjon, tatt i betrakting hvordan Jesus vanligvis behandler fariseerne og de lovkyndige. Som regel pleier vi å være vitne til at Jesus har et distansert forhold til dem og er ganske så kritisk. Når han kaller dem hvitkalkede graver, eller kritiserer dem for ikke å leve slik de forkynner, da er han mildt sagt lite imøtekommende. Det er ikke situasjonen i dag. Tvert imot er han svært så imøtekommende, og berømmer til og med den lovkyndige for hans forstand og avslutter samtalen med de oppmuntrende ordene: «Du er ikke langt bort fra Guds rike».

Dette er et personlig møte. Det er ikke den store gruppen av lovkyndige som har kommet for å kritisere Jesus, men en enkelt person har blitt slått av undring over de ord som kommer fra Jesu munn. Han har et oppriktig hjerte og søker sannheten. Jesus imøtekommer ham, slik han imøtekommer ethvert menneske som har selv den minste lengsel i seg etter å treffe ham. Dette møtet som vi er vitne til i dag blir særdeles varmt og inderlig, for disse to mennene snakker om det vakreste i livet: kjærligheten. Og begge to berømmer hverandre for å ha forstått hvilken plass kjærligheten skal ha i livet. Ingenting er så viktig som den, for «noe større bud enn disse finnes ikke», og de er «langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer».

De fleste mennesker vil nok langt på vei være enige i at kjærlighet er det viktigste i livet. Hvilken betydning har det ikke at barn vokser opp med omsorgsfulle og kjærlige foreldre? Hvor stor er ikke lengselen etter kjærlighet hos tenåringer? Elsk meg! Lik meg! Når vi ser hva ungdommer skriver til hverandre på sosiale medier kan vi se deres håp om å bli sett og hørt, dette voldsomme behovet for å bli elsket. Og selv om vi som voksne klarer å styre våre følelser, så har vi også dypest sett dette behovet.

Det dobbelte kjærlighetsbudet kommuniserer likevel noe annet enn at vi alle sammen har et behov for kjærlighet. I dagens samfunn, med sitt fokus på menneskerettigheter, ville vi kanskje sagt: «alle mennesker har rett til å bli elsket». Kjærlighetsbudet forteller oss noe diametralt annerledes: «alle mennesker har plikt til å elske». Det er et bud, et påbud: «Du skal elske Herren din Gud[…]du skal elske din neste». I sin encyklika Deus caritas est – Gud er kjærlighet, påpekte Pave Benedikt, at det her finnes en naturlig innvending: «Kan man pålegge noen å elske? Man kan ikke befale noen å elske, kjærligheten er jo en følelse som er eller ikke er der, og som vi ikke kan mobilisere bare ved å ville det». Det blir ikke bedre av at første del av budet omhandler kjærlighet til Gud, som vi verken kan se eller ta på. Hvis ingen har sett Gud, hvordan kan vi da elske ham?

For virkelig å forstå hva dette dobbelte budet om kjærlighet betyr må vi altså støtte oss på enda noe annet, som formidles gang på gang i Kirken, men som synes ikke å trenge nok inn i oss. «Kjærligheten er dette, at Gud elsket oss først», og denne kjærligheten har han gjort synlig for oss i Jesus Kristus ved å sende ham, sin «enbårne sønn, til verden og slik gi oss livet ved ham». Gud er synlig for oss, og han har vist sin kjærlighet til oss. Det heller ikke snakk om en abstrakt kjærlighet, men han viser den når han åpner sitt hjerte for oss på korset, når han oppstår fra de døde, når Den Hellige Ånd blir inngytt i disiplenes hjerter, når Ånden virker gjennom ord og sakrament den dag i dag, når vi får oppleve gleden av å være et fellesskap av troende. Alt dette peker mot den kjærlighet Gud har til oss.

Derfor kan vi også svare ham, vi kan svare med kjærlighet og faktisk følge det budet som i dag blir så ettertrykkelig fremhevet i 1. lesning og i Evangeliet. Påbudet er da ikke lenger et påbud, men det er den mest naturlige ting verden. Vi blir fylt med kjærlighet, Guds kjærlighet, og Pave Benedikt skriver: «siden Gud har elsket oss først, kan kjærligheten også spire frem som et svar hos oss». Det tilsynelatende umulige påbudet om å elske sin neste som seg selv, og det som der ligger implisitt, at vi er kalt til å elske alle mennesker, det bli plutselig mulig for oss. For vi kan elske med den kjærligheten som Gud planter i våre hjerter. Kristi egen kjærlighet til alle mennesker kan komme til utrykk gjennom hver og en av oss. Det gjør det mulig for oss å se igjennom den enkeltes ytre, og se at de innerst inne venter på et tegn på omsorg og kjærlighet. Med Guds kjærlighet i våre hjerter ser vi heller ikke bare mennesket, som trenger denne omsorgen, vi ser Guds eget bilde innprentet i den andre, i dere kropp og sjel.

Satt i den riktige sammenhengen ser vi at det dobbelte kjærlighetsbudet gir mening: kjærlighet til mennesket fordrer kjærlighet til Gud. Kjærlighet vokser ved kjærlighet, og når vi er samlet til søndagsmessen kan vi sammen kontemplere de tegn på kjærlighet som Gud gir oss: korset, nattverden, fellesskapet.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Kallet til hellighet

Allehelgensfest

På tross av høstmørket som alltid setter sitt preg på november, så begynner måneden med et lyspunkt for troen; allehelgensfest. Vi gleder oss over den ære som allerede tilkommer dem i himmelen, vi ber om deres forbønn, vi tar eksempel fra deres liv, vi ser frem til å ta del i den samme herlighet, og sammen med dem ser vi også frem til oppstandelsens dag.

I kirkebønnen for dagens høytid, som vi ba ved begynnelsen av messen, uttrykte vi det sentrale ved nettopp denne feiringen, at vi ærer alle Guds helgeners gjerning med én høytid og ber om nådens rikdom på deres forbønn. Det samme kommer til uttrykk når vi i prefasjonen bærer frem den eukaristiske takksigelse for den himmelske herlighet Gud har gitt dem del i, og det eksempel Gud gir oss gjennom dem, til hjelp og forbilde på vår egen vandring.

Som oftest har denne takksigelsen et helt personlig tilsnitt, når vi i liturgien setter ord på de gjerninger Gud har gjort gjennom helgenen. I prefasjonen for hellige Frans takker vi Gud for at han gjennom Frans har vist oss hva det vil si å elske alle Guds skapninger. I prefasjonene for Maria takker vi selvfølgelig for at hun ble Guds Mor og vår Mor. I prefasjonen for Johannes Døperens fødsel takker vi Gud for at det var han som utpekte Guds Lam. I prefasjonen for hellige Peter og Paulus takker vi for at deres misjon, henholdsvis blant jøder og hedninger, og samlet alle i én Kirke.

Alt dette viser oss at kallet til hellighet er et helt personlig kall i Kirken, og at hver og én av oss er kalt å leve vårt liv med og for Gud. Vi hviler ikke på laurbærene av de helliges forbønner og fortjenester, men er kalt til å leve våre egne liv i dyp forening med Kristus. Helgenenes forbønn kan hjelpe oss til det, og deres eksempel kan styrke oss, men de er ingen erstatning. Vårt liv er forenet med Kristus, men likevel kan det av og til være vanskelig å se hvordan. Nettopp da er det godt å ha helgenene. Deres eksempel konkretiserer for oss hva det vil si å ta opp sitt kors, følge etter Kristus og forbli forenet med ham.

Når foreldre mister et barn kan de se til Jomfru Maria og hennes lidelse, da hun tok imot Jesu døde kropp fra korset. Maria viser oss hvordan vi i slike tragiske situasjoner forblir forenet med Kristus. Når vi er bekymret over jordens fremtid og de katastrofale konsekvenser menneskets behandling av naturen kan få, så viser hellige Frans oss at omsorgen for naturen og alle skapninger er rotfestet i Guds kjærlighet til alt han har skapt. Når vi har mistet tråden i ekteskapet, og begynner å skli fra hverandre, så kan vi se til det hellige ekteparet Louis og Zelie Martin, og se at kjærligheten i det sakramentale ekteskap først og fremst må være rotfestet i bønn og vårt personlige forhold til Gud.

Ikke uten grunn er det at vi derfor på denne festdagen hører evangeliet om de åtte saligprisningene. De var nettopp en veileder for helgenene, og de er en veileder for oss, og forteller hva det vil si å være hellig. I pavens nyeste ekshortasjon om kallet til hellighet, som nå nylig er kommet på norsk, i hvert fall deler av den, minner Pave Frans oss nettopp på saligprisningenes betydning. Han skriver: «Ved å gi oss Saligprisningene forklarte Jesus i all enkelhet hva det betyr å være hellig. De kan anses som den kristnes identitetskort. Så hvis noen spør seg: Hvordan kan man være en god kristen?, er svaret enkelt: Hver av oss må på sin måte gjøre det som Jesus sier i Saligprisningene» (Gaudete et exultate, 63).

Når Jesus sier at fattigdom, ydmykhet, renhet, barmhjertighet, medlidenhet, rettferdighet, fredsælhet og tålmodighet er veien til hellighet, så er det to ting vi kan være sikre på. For det første at vi ofte kommer til å måtte gå motstrøms i forhold til resten av verden, ja, til og med i forhold til våre nærmeste, familie eller venner. For det andre kan vi være sikre på at Jesus leder oss til himmelen, slik han har ledet skaren av helgener før oss, den skaren vi i dag ærer.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

La meg få synet igjen!

30. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

I Markus-evangeliet, som vi hører i dag, er Jesus på vei ut av Jeriko sammen med disiplene og en folkemengde. De møter da en blind mann langs veien. Hos Matteus er Jesus også på vei ut av Jeriko, men der er det snakk om to blinde. Hos Lukas er det igjen kun én blind mann, men til gjengjeld er da Jesus på vei inn til Jeriko. Lukas kommer også med flere opplysninger om oppholdet i Jeriko, blant annet er det her Jesus møter tolleren Sakkeus. Den hendelsen vi hører om i dag, på tross av at den er beskrevet litt ulikt av de tre evangelistene, har likevel en felles kjerne som er det viktigste: Den blinde Bar-Timeus bønnfaller Jesus; du Davids sønn, ha miskunn med meg, og Jesus helbreder deretter den blinde idet han sier: Din tro har frelst deg!

Vi kommer straks tilbake til dette, men først kan vi bemerke at hendelsen finner sted på et veldig spesielt, geografisk sted, og ikke minst på et spesielt tidspunkt i Jesu eget liv. Jeriko, en palestinsk by i dag, er ikke bare en av de eldste byene i verden, men den er også den byen som befinner seg lavest under havets nivå, hele 260 muh. Den ligger ikke langt unna Dødehavet, som er det laveste fastlandspunktet på kloden. Samtidig skal vi vite at det er nettopp herfra Jesus går den siste vandringen opp til Jerusalem. Hos samtlige av evangelistene Matteus, Lukas og Markus, er helbredelsen av den blinde ved Jeriko det siste mirakelet han utfører på vei mot Jerusalem. Allerede neste kapittel i evangeliet handler om inntoget i Jerusalem. Omstendighetene og omgivelsene gir med andre ord helbredelsen av den blinde Bar-Timeus en særlig betydning.

Den blinde bønnfaller Jesus om miskunn, og når han får komme nærmere, ber han kun om én ting, å få synet igjen. Når det skjer, følger han etter Jesus videre på veien til Jerusalem. Sånn som flere andre steder, ser vi at Det gamle testamtets profetier går i oppfyllelse. I dag har vi hørt Guds ord gjennom profeten Jeremia: Jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med; de vender tilbake i store flokker. Den samme gleden uttrykker salmisten: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Vår munn var full av latter, vår tunge sang av fryd.

Vandringen fra Jeriko til Jerusalem er med andre ord en vandring av frelseshistoriske dimensjoner, fra dypet til høyden av vår tilværelse. Den blinde Bar-Timeus er heller ikke kun en tilfeldig mann langs veien, men også i ham blir det universelle kall til å følge Jesus på vandringen mot det himmelske Jerusalem realisert, et kall som riktignok ikke går utenom det jordiske Jerusalem, der hvor korset, Golgata og graven venter. På denne veien er det troen som er viktig, slik den blinde Bar-Timeus hadde, den troen som gjorde at han ropte «Jesus, du Davids Sønn, miskunn deg over meg».

Det er med samme tro vi også roper ved begynnelsen av hver messe Kyrie eleison; Herre, miskunn deg. Kristus, miskunn deg. Herre, miskunn deg. I vårt hjerte kan vi her samtidig gjøre Bar-Timeus’ ord til våre egne: La meg få synet igjen. I liturgien åpner Jesus våre øyne for den vei som ligger foran oss. Vi følger ham til alteret, hans og vårt Golgata, og til offeret på korset. Troen på ham leder oss også ennå lenger, til alteret i himmelen, til det ny Jerusalem.

Samtidig åpner Jesus våre øyne for at denne vandringen skjærer gjennom vårt daglige liv. Forenet med Kristus er vi daglig på vandring i etterfølgelsen av ham. Å ha fått synet av Jesus betyr at vi blir oppmerksomme på at hele vårt liv er gjennomsyret av denne nåden å kunne vandre med Jesus. På den veien finnes gledelige øyeblikk, som når Jesus blir hyllet på vei inn til Jerusalem. Der finnes også de tunge stunder; i Getsemane, i fengselet, og på korsveien mot Golgata. Samtidig finnes der intime, mystiske øyeblikk, når vi ikke helt vet hva som skjer, og vi blir overrasket over hvor nær Gud er oss, som i nattverdsalen når Jesus vasker disiplenes føtter og gir sitt legeme og blod til dem, eller når han møter dem på oppstandelsens dag, og de ikke helt klarer å ta inn over seg det som skjer.

Alt dette blir oss altså til del i vår hverdag, men på en særskilt, sakramental måte når vi går til Herrens alter. Her finner vi legedom for sjelen, et lys for våre øyne, en forklarelse av våre liv. Det er først og fremst fordi vi her møter vår yppersteprest, Jesus, som ikke bare er Davids sønn, men Guds egen sønn. Takket være ham viser Gud seg som en Far for oss, som ved Sønnen leder oss trygt på den jevne veien. For Kristus er nemlig intet sted på jorden for dypt, og ingen menneskelig situasjon for vanskelig, til at han kan møte oss og lede oss på vei mot det himmelske Jerusalem.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Styrk våre henders gjerning!

28. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Et raskt blikk på vår tids populærkultur, trender og sosiale møteplasser på nettet, er nok til å overbevise oss om at det er en ny treenighet det moderne mennesket tilber som det høyeste gode: sunnhet, skjønnhet og velvære. Det er kanskje den rekken det faktisk må stå i også. Sunnhet som erstatning for Faderen, mens skjønnhet er født av sunnheten, og velvære går ut fra dem begge. Muligens et noe grotesk bilde, men det har kanskje noe for seg for at vi skal åpne våre hjerter for Guds ord i dag.

Forfatteren av Visdommens bok, som jeg allerede for et par uker siden forklarte litt bakgrunnen for, sier at han elsker visdommen fra Gud høyere enn nettopp sunnhet og skjønnhet. Den eneste begrunnelsen vi får høre om i dag, hvorfor han setter visdommen så høyt, er at alle andre goder kom med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. Dette er på en måte tolkningsnøkkelen til dagens evangelium om den rike mannen.

Mannen som kastet seg ned på kne for Jesus hadde et inderlig ønske om å få del i det evige liv, og budene hadde han overholdt helt siden han var ung. Hvorfor går det da så ille, når Jesus kaller ham til å følge etter seg? Han var rik, men det var jo ikke rikdommen i seg selv som var noen hindring. Den kunne han jo nettopp kvitte seg med. Problemet var hans hjerte. Ja, han hadde overholdt budene i det ytre, men han hadde ikke lyttet til budene som det de er; Guds ord og visdom.

Til sammenligning kan vi trekke frem en episode et par kapitler frem hos Markus, hvor Jesus i samtale med en skriftlærd snakker med ham om det første og viktigste budet, at du skal elske Gud og din neste som deg selv. Her får den skriftlærde ros, når han sier at å overholde disse budene er viktigere alle brennofre og andre ofre. Jesus sier til ham: «Du er ikke langt bort fra Guds rike» (Mark 12,34). Til forskjell fra den rike mannen, hadde den skriftlærde evnet å lese Guds ord i budene. Han hadde forstått lovgivers intensjon, for å låne uttrykk fra den juridiske verden.

Den rike mannen hadde ikke lært å kjenne Guds visdom gjennom å overholde budene. Det var noe som hele tiden holdt ham igjen, og det var rikdommen. Ikke det faktum at han var rik, men at den også hadde et grep om hans hjerte. Han kunne ikke si i kor med forfatteren av visdommens bok: rikdom regnet jeg for intet mot visdommen.

Den rike mannens bedrøvelse og oppbrudd med Jesus står da også i sterk kontrast til det glade budskap Jesus forkynner like etter: ingenting er umulig for Gud. For Jesus inviterer oss til et tillitsforhold, til å stole fullt og helt på Guds ubetingede kjærlighet og mildhet, og til å gi oss selv ubetinget til ham. Det er dette som menes med å forlate alt for å følge ham. Det er dette som gir oss del i det evige liv i den kommende verden.

Denne vekselvirkningen tar vi del i så mange ganger som vi er i Den hellige messe. I sin ubetingede kjærlighet gir han seg selv for oss, og styrker oss, slik at vi kan gi oss selv til ham. Her lærer vi å lytte til budene som det de er, Guds ord, det levende og aktive Guds ord, som kløyver og trenger dypt, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker. Her blir vi oppmerksomme på vårt ansvar overfor Gud, og åpner vår sjel og vårt hjerte for hans helbredende virke i erkjennelsen av at vi selv ikke strekker til, mens for Gud er ingenting umulig.

Her er vår skatt. Her er all vår rikdom, og derfor ber vi med salmisten: Herre, la din miskunn hvile over oss. Styrk våre henders gjerning. Hva er vel rikdom, sunnhet, skjønnhet og velvære, når Herren selv vil styrke våre henders gjerning? Maria sang at Gud opphøyer de små (Luk 1,52). Paulus ville helst rose seg av sin avmakt, for at Kristi kraft skulle ta bolig i ham (2. Kor 12,9). Frans av Assisi lovpriste Gud for alle dem som i kjærlighet til ham bærer svakhet og trengsel (Skapningenes lovsang, 10).

Vi kan ikke ignorerer den Guds visdom som her taler til oss gjennom Skriften og Kirkens helgener, og som inviterer oss å stole på Gud fullt og helt, og legge våre liv i hans hender.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Gud har elsket og han elsker

Konteksten for den historien vi hører i dagens første lesning er en spesifikk hendelse fra Mosebøkene. Det dreier seg igjen om en av gangene folket klaget og jamret seg over at de ikke hadde mat og vann. Denne gang var annerledes, for Moses følte at presset og byrden var blitt så stor at han ikke kunne bære den. For det var jo ham folket klaget til. For å avlaste Moses, ber Gud ham sammenkalle 70 menn av Israel, for å gi dem av den samme Ånd som Moses hadde mottatt. Således skulle disse 70 bære byrden sammen med Moses, som folkets ledere.

I dag hører vi at dette skjer når Moses har samlet dem rundt møteteltet. Gud tok av den Ånd som var over Moses, og ga til de sytti eldste. Så blir det gjort et poeng av at det mangler to på stedet, Eldad og Medad. De to mottar likevel ånden og taler profetisk i leiren. Josva blir provosert og ber Moses stanse dem, men Moses selv, som vet at de har mottatt Ånden nettopp for at de skal dele hans byrde, sier at han ikke vil stanse dem. Tvert om, han skulle ønske hele folket hadde mottatt Ånden, for da ville hele folket også dele hans byrde.

Hvem er Eldad og Medad? Vi finner dem bare dette ene stedet i Bibelen, og vi får ikke høre mer om dem enn det vi har hørt i dag. Som vi vet er navn i seg selv ikke uten betydning i Bibelen, og kan si en hel del. Det skaper mange ganger problem for oversettere. Lar man det stå slik som det står, som et egennavn, kan man samtidig miste ordspillet og betydningen som navnene spiller på. Eldad og Medad kan derfor oversettes også på følgende måte: Gud har elsket og han elsker. Åndens virke i de to mennene som taler profetisk er et tegn på Guds overveldende kjærlighet og usigelige nåde, som ikke lar seg lukke inne i de rammer som mennesker setter. Det er alltid noe mer, hvis vi kan si det slik, for Gud har elsket, og han elsker.

Også disiplene, på samme måte som Josva, ville på et vis avgrense Guds virke. De ville hindre en mann i å drive ut demoner i Jesu navn, fordi han ikke var sammen med dem. Noen kapitler tidligere i Markus-evangeliet kan vi lese at apostlene hadde blitt sendt ut to og to, nettopp for å drive ut urene ånder. Nå er det plutselig noen andre som gjøre det samme, men som ikke er sammen med dem. Jesus forklarer dem at holdningen deres er feil. Guds nåde strekker seg så mye lenger; ja, den er tilstede selv i den helt enkle gesten å rekke noen et beger med vann.

En svakhet som noen og enhver av oss kan gi etter for, er å være kritisk til mennesker rundt oss, til og med når de gjør noe godt. Det høres kanskje kjent ut? På et rent menneskelig plan ønsker vi ofte å ha ting på vår egen måte, og selv andres godhet blir offer for kritikk. Det samme kan skje i vårt forhold til Gud, at vi har visse ønsker og forventninger. Vi ønsker at troen skal være på våre egne premisser og Guds handling innenfor de rammene vi fastlegger. Det er denne holdningen både Moses og Jesus reagerer på, og særlig hos Jesus blir det tydelig at har et blikk for Guds forsyn og nåde i alt det gode mennesker foretar seg. Under bønn og i messen er vi invitert til å forandre på vår egen holdning, for å lære så se med det kontemplative blikk på verden og mennesker, slik at vi Gud stadig kan åpenbare nye horisonter for oss.

Desto større blir egentlig kontrasten til det Jesus virkelige advarer mot, og hvor det ikke er mulighet for å inngå kompromisser, nemlig i det onde. Jesus sier at hvis hånden lokker oss til fall, så må vi hugge den av. Det samme gjelder foten og øyet. Hvis de lokker oss til det onde, så er det bedre å fjerne dem. Her er det for det første viktig å minnes oss selv på Jesu ord et par kapitler tidligere hos Markus: «Ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent» (Mark 7,18.20). Disse ordene gjør det lettere å tolke Evangeliets budskap vi hører i dag, nemlig at det onde må bekjempes ved roten og uten kompromisser.

Også Jakobs ord i dagens andre lesning går langt i å advare mot å gi etter for det onde. Vår aktuelle tekst i liturgien gjengir ikke Jakobs ord i sin fylde, for ordet «hjerte» er utelatt. Så la oss høre hva han skriver en gang til, men i den nyeste oversettelsen: Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Spørsmålet om det onde er et spørsmål om hva vi har fylt hjertene våre med, og om vi har vi fylt dem med noe som har tatt Guds plass.

La oss be Gud om et kontemplativt blikk på verden og våre medmennesker, slik at vi kan oppdage gjennom dem at Gud elsker oss, og at våre hjerter, i stedet for å bli fylt av onde tanker og urettferdig kritikk, heller fylles av ydmykhet, godhet og kjærlighet.

p. Hallvard Thomas Hole OFM

Den rettferdiges død

25. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens første lesning er hentet fra Visdommens bok, en av de såkalt deuterokanoniske bøker. Betegnelse innebærer at disse bøkene på et tidspunkt fikk en ny vurdering av Kirken, hvorvidt de tilhører Åpenbaringen eller ikke. En av grunnene til at vi i Den katolske kirke har disse i vår Bibel, og regner dem som en del av det skrevne Guds ord, er at den greske oversettelsen av de jødiske hellige skrifter på Jesu tid, inneholdt disse bøkene. Derfor tror vi at det er Guds ord vi lytter til i dag, formidlet gjennom mennesker.

Dette bringer oss til hva Visdommens bok handler om. Forfatteren bruker tydelige allusjoner til kong Salomo, kongen som ba om visdommens gave, for å tilskrive ham ordene. Hovedpoenget er å framskrive visdommen, noe forfatteren gjør ved nærmest å identifisere den med Gud selv og Guds Ånd. Foruten å være blant bøkene i den greske samlingen av jødiske, hellige skrifter, hadde Visdommens bok først og fremst stor teologisk betydning for apostlene og de første kristne, og for Kirken gjennom historien. Det er nemlig første gang i Det gamle testamentet at det antydes at det finnes flere utganger etter døden. Den rettferdige, den som har lyttet til visdommen, har et stort håp å se frem til, mens den urettferdige, dvs. den vettløse og ugudelige, har håp «lik et støvfnugg som blåses bort av vinden» (5,14).

Alt dette har betydning for hvordan vi ser på dagens tekst. Kirken har valgt et lite utdrag fra denne boken for denne søndagen. Mens helheten av boken forteller om rettferdige og urettferdige, og lovpriser visdommen, så konsentrerer dagens tekst seg om de ondes planer overfor den rettferdige: La oss se om det er dekning for den rettferdiges ord … La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham … La oss dømme ham til en død i vanære. Med dette avgrensete fokus i lesningen, og fremhevingen en rettferdig manns død av urettferdige og ugudeliges hender, understreker Kirken det profetiske innhold, som peker frem mot Kristus på korset.

Det som skulle være et bevis på det ikke er noen substans i de rettferdiges ord, et bevis på at Gud ikke vokter over de rettferdige, det blir paradoksalt nok det fremste tegn på Guds visdom. Hele Visdommens bok lovpriser altså visdommen og de rettferdige som lever etter den, og det er første gang det i Bibelen er tale om at skjebnen for den rettferdige og den urettferdige etter døden er ulik. Og dette understrekes desto tydeligere når den rettferdige manns død i vanære fremheves på denne måten. Det er ikke bare gjennom Kristi liv visdommen uttrykker seg, men gjennom Kristi død blir Guds visdom åpenbart. Derfor kan Paulus frimodig bekjenne, og vi med ham, at mens «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, forkynner vi en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22-24).

Denne guddommelige logikken gir også Jesus uttrykk for når han i dag for andre gang taler om sin død og oppstandelse for disiplene: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå. Disiplene forstår ingenting av det han sier, men når de senere blir fylt av Den Hellige Ånd, etter oppstandelsen, da forstår de. Da flykter de ikke lenger fra korset, slik de gjorde på langfredag. Først da blir deres tankesett endret, slik at de kan forstå den guddommelige visdom i en korsfestet Kristus, som Visdommens bok peker frem mot.

Disiplene gir da også i dag til kjenne at de fremdeles tenker på menneskers vis, når de tretter seg imellom om hvem som er den største og viktigste av dem. Men også dette skal endre seg diametralt i lys av korset, og også her gir Jesus et frempek: Den som vil være den fremste, han får gjøre seg til den siste av alle og være alles tjener. Det er korsets livsvisdom. Det er evangeliets livsvisdom, den visdom som planter Kristi kors i våre liv og i vår hverdag. Den gudstjeneste vi utfører i kirken når vi synger i kor «din død forkynner vi, Herre», den følger oss når vi går ut av kirken for å fortsette å tjene. Da kan vi også si med apostelen Paulus «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Når vi sier at vi er blitt korsfestet for verden, så betyr det nettopp å bli alles tjener. Og at vi skal være alles tjener, det understreker Jesus i dag ved å stille et lite barn midt iblant disiplene og si: Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg … og ham som har sendt meg.

Vi forkynner en korsfestet Kristus

TAU

cropped-tau«Tau» er den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet, og dens form viser til korset. Dette tegnet bæres på pannen av dem som viser korsets kraft gjennom handling; hvis man har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær (jfr. Gal 5,24); hvis man med hellige Paulus vil si: «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Med disse ordene kalte pave Innocens III Den katolske kirke til omvendelse og fornyelse under en preken ved innledningen til det fjerde Laterankonsil (1215). Paven bruker et motiv fra Esekiels bok, hvor dette tegnet (TAW) står omtalt: «Gå gjennom Jerusalem by og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over alt det avskyelige der.» (Esek 9,4). Paven tolker dette i samsvar med kristen tradisjon som Jesu kors.

Det var etter denne prekenen at Frans la sin elsk på dette tegnet og FoCol_Tau_MiBla_A_840-420x516begynte å bruke det i mange sammenhenger. Han signerte brev og velsignelser med det, og risset det inn i veggen på steder han oppholdt seg. Et av de best bevarte Tau-korsene av Frans finnes i Sta Maria Magdalena kapellet ved Fonte Colombo. Dette var et sted Frans likte å be, og hvor også fransiskanerordenens regel ble nedskrevet i 1223.

Tau-korset er et viktig symbol for fransiskanere verden over, og brukes i mange sammenhenger av fransiskanere, klarisser og legfransiskanere. Den hl. Bonaventura gir til kjenne hvordan tegnet henger nært sammen med Frans selv og alle hans brødre:

At Frans, Guds tjener, var et sendebud fra Gud
som kunne elskes av Kristus,
etterlignes av oss og beundres av verden,
kommer vi uten den minste tvil fram til
dersom vi får øye på det ypperste
i hans helt usedvanlige hellighet.
Selv om han levde blant mennesker,
ble han en etterligner av den englelike renhet.
Derfor er han også stilt opp som et forbilde
for Kristi perfekte etterfølgere.
Dette må vi trofast og hengivent holde fast på.
Ikke bare viser det hen til den oppgaven han hadde:
Å kalle til gråt og klage,
«å skjære av seg håret og kle seg i sekk
og sette tegnet Tau
på pannen til mennene som gråter og sørger» (Esek 9,4)
med et korsets botstegn og et korsformet klede.
Det bekreftes også
med et ugjendrivelig vitnesbyrd om sannhet
ved «seglet på likhet» med den levende Gud, (Esek 28,12)
det vil si med den korsfestede Kristus,
som ble innprentet på hans kropp,
ikke med naturlig kraft eller gjennom menneskelige kunst,
men ved den levende Guds ånds underfulle kraft.
(Bonaventura, Den store legenden om Frans av Assisi, prolog 2).

Som for Frans av Assisi gjelder det også for alle fransiskanere, og alle kristne, at «vi forkynner en korsfestet Kristus. For dem som er kalt… er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22.23)

 

Det kors vi bærer er kjærligheten

24. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Når vi leser Markusevangeliet kan vi legge merke til at avsnitt og kapitler veldig ofte begynner med lignende ord som i dag, at på den tid drog Jesus ned mot landsbyene. Eller at han går opp i fjellet. Eller at han tar båten. Jesus er så å si hele tiden underveis. I dagens tekst får vi også den første indikasjonen hos Markus om hvor han er på vei. Den første av tre forutsigelser om menneskesønnens død og oppstandelse. Gjennom hele sitt offentlig virke og sin vandring er han på vei mot Jerusalem, hvor menneskesønnen skal få meget å lide. Han er på vei mot sin påske.

Den jødiske påskefeiringen var et minne om en hendelse som for fremtiden skulle definere det jødiske folket og deres identitet; utgangen fra Egypt, vandringen gjennom det røde hav, og innstiftelsen av pakten. Derfor feiret Jesus påske hvert år, men i dag hører vi altså den første antydningen om at Jesus egentlig er på vei mot noe mer – hans egen påske. Den påsken jødene feiret var kun et bilde på hva som skulle skje når han, Jesus, skulle bli slått i hjel og skulle oppstå etter tre dager.

Den gangen ledet Gud folket ut av Egypt.
Nå leder han oss ut av synden.
Den gang lot han dem gå tørrskodd over det røde hav.
Nå leder han oss gjennom dødens port til himmelen.
Den gang forenet Gud seg med folket ved å opprette en pakt med det.
Nå forener han seg med oss ved å gi sin Hellige Ånd.

Hvorfor er denne sammenligningen viktig? Jo, fordi på samme måte som hendelsene fra gammelt av definerte Israels identitet, slik er hendelsene på Golgata helt essensielle for vår identitet som kristne. Vi får vår verdighet tilbake ved syndenes forlatelse. Vår identitet som Guds barn blir gjennomopplivet ved vår deltagelse i Jesus død og oppstandelse ved dåpen. Og til slutt blir vi guddommeliggjort, fordi vi blir forvandlet av Den Hellige Ånd som vi mottar.

Alt dette gir imidlertid mening først når hver enkelt av oss svarer på det spørsmål som Jesus stiller sine disipler: Enn dere, hvem sier dere at jeg er? Ja, hvem tror du at Jesus er? Svaret vi gir definerer oss og vårt forhold til Gud. Vi er kalt til å svare sammen med Peter, sammen med Kirken, med én stemme: Du er Messias. Det er jo nettopp han som gir oss verdigheten tilbake ved å vaske våre synder med blodet fra korset. Han gir oss nytt liv ved å ofre sitt eget liv. Han overgir sin ånd i Faderens hender, for at Guds Ånd skal bli sendt oss, Ånden som guddommeliggjør.

Derfor burde det egentlig ikke forundre oss at Jesus umiddelbart blir krass når Peter vil forhindre alt dette: Bort fra meg Satan. Du har ikke sans for Guds veier. Ikke uten grunn kaller vi satan menneskets fiende. Han vil ikke at vi skal bli frelst. Han vil ikke at vi skal bli guddommeliggjort.

Det svar vi gir på Jesu spørsmål fordrer likevel noe mer. Jakob spør: Hva nytter det om en sier at han har tro? I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling. Det er også dette Jesus antyder i dag, når han i avslutningen sier til folket og disiplene, at den som har tro, den som vil slutte seg til meg, han må ta opp sitt kors og følge meg.

Jeg benytter anledningen til å peke på hellige Frans av Assisi som et ypperlig eksempel på hva det vil si å ta opp sitt kors og følge Jesus. Hans eget radikale liv i fattigdom og ydmykhet skinner for oss den dag i dag. Hans kjærlighet for krybben og korset har gitt ringvirkninger helt til våre dager. Hans kjærlighet til mennesker, og særlig de fattige og syke, rører ved våre hjerter. Hans kjærlighet til Guds skaperverket gleder oss. I et eget brev til de troende, til legfolket, taler Frans også direkte til hver enkelt av oss. Dette er det brevet som ga opphav til den fransiskanske legordenen:

I Herrens navn! Alle som elsker Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og sinn, av hele sin kraft og elsker sin neste som seg selv, og hater sitt eget legeme med dets synder og laster og tar imot vår Herres Jesu Kristi legeme og blod og bærer frukter som er omvendelsen (botferdigheten) verdige: hvor salige og velsignede er disse menn og kvinner når de gjør dette og holder ut i dette, for Herrens ånd hviler over dem.

Korset som vi har fått å bære er, intet annet enn å elske Gud og vår neste som oss selv. At korset er et tegn på Guds kjærlighet til oss, og at det kors vi bærer er kjærligheten til Gud, til mennesket og til skaperverket, det er den bevisstheten som følger den fransiskanske bevegelsen helt siden Frans og frem til i dag. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å følge etter Jesus sammen med hellige Frans av Assisi.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Lukk deg opp!

23. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Guds ord som lød gjennom profeten Jesaja har skrevet seg inn som en av de vakreste tekstene i Det gamle testamentet, i hvert fall for mitt vedkommende. Da tenker jeg ikke først og fremst på den litterære formen, men på substansen den formidler. Det er en profeti til israelsfolket, om at Herren snart skal dømme verden og da gjøre gjengjeld for urettferdighet, synd og ondskap: Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Og hvilken straff er det ikke! En vakker gjengjeldelse! Han kommer selv og frelser dere.

Jesaja forkynte allerede 700 år før Jesu fødsel og profeterte altså om det som er selve kjernen i det kristne budskap, det som er kilde til all vår glede og alt vårt håp. Gud kom selv til oss. Han kom for å frelse oss. Nettopp det er kristendommens kjerne: Jesus Kristus er Guds Sønn. Han kom for å ta på seg våre synder og fjerne dem helt ved sin død på korset. Det er denne hendelsen som forvandler virkeligheten og mennesker. Jesaja profeterte at da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. Den som møter Jesus blir virkelig transformert og forvandlet, både i det indre og det ytre.

Hvis vi plasserer oss selv blant hendelsene i dagens evangelium, blir vi også vitner til en slik forvandling. Igjen en vakker tekst som forteller oss at Gud ønsker å møte oss personlig, én til én. Noen folk på stedet der Jesus passerte tok med seg en døvstum til Jesus, for at han skulle legge hendene på ham. Men Jesus tar den døve til side, bort fra folkemengden. Han gjør ikke noe for å vise seg frem. Ingen billig og effektiv markedsføring. Jesus vil møtes personlig. Han vil berøre den døves kropp og sjel. Det er ikke den døve som kommer til Jesus, men Jesus kommer til ham. Han kommer for å frelse.

Hvor mye lengter vi ikke etter å møte Jesus på akkurat den måten, ansikt til ansikt. At han ser oss, tar oss til siden, og vil tilbringe tid bare med oss. Vi lengter etter å bli berørt av Gud, som på et blunk kan ordne livene våre og løse våre problem. Vi ønsker å være lykkelige, og ikke nedsunket i vanskeligheter og livsproblemer. Men selv om vi tror at Gud kan gjøre oss lykkelige, så virker troen også som noe besværlig. Messe hver søndag? Be hver dag? Faste på fredager? Skrifte?

Satt på spissen høres det strevsomt ut. Men det viktigste spørsmålet forblir hva som er i vårt hjerte. Hva er hjertet mitt fylt av? I dag taler Jesus nemlig ikke bare til den døve, men også til hver av oss: Effatha. Lukk deg opp! Lukk opp ditt hjerte for mitt nærvær. La meg komme til ditt hjerte. La meg ta bolig i ditt hjerte, så vil du se at alt kommer til å forandre seg; ditt liv, ditt forhold til andre mennesker, ditt forhold til messen, ditt forhold til bønn.

Hvis du til nå ikke har klart å se hvor vakker troen og Kirken er, eller noen har tilslørt det, så åpner Jesus dine øyne slik at du kan se det. Hvis du har hatt vanskelig for å lytte til Guds ord og forstå dem, så åpner Jesus dine ører og gir kunnskaps og forstands gave. Hvis det er vanskelig å motivere seg til å gjøre det gode, så skal han hjelpe deg slik at du springer som hjorten til det. Hvis troen er tørr og livløs, så vil du se at fra sakramentene springer ut en kilde til Guds nåde som oversvømmer ditt liv.

Jakobs brev minner oss også om noe oppløftende i denne sammenheng. I verden blir du kanskje målt og bedømt ut i fra det du har; hva slags venner du har, hva slags jobb, hvor mange biler, hvor mye penger. Her i kirken derimot, hvor Jesu nåde er i sentrum, her er det ikke hensyn til rikdom og status. Alle er invitert til den rikdom av nåde som finnes her. Bare lukk deg opp!

P. Hallvard Thomas Hole

Fra himmellysenes far kommer bare gode ting

22. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Ovenfra, fra himmellysenes far, kommer bare gode ting, bare fullkomne gaver; for hos ham finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge. Smak på setningen. Smak og se at Herren er god. Det finnes vel knapt noe skriftsted som understreker Guds godhet til de grader som dagens andre lesning fra Jakobs brev. Preludiet hørte vi i kirkebønnen: Barmhjertige Gud, du fullkomne godhet og opphav til alt som er godt. Det minner meg også om en bønn av hellige Frans av Assisi: Allmektige, hellige, mest opphøyde og høyeste Gud, alt godt, det høyeste gode, det hele gode, du som alene er god, vil vi gi all lov, all pris, all takk, all ære, all velsignelse og alt godt. La det skje.

At Gud er god tilhører den grunnleggende kristne guds- og troserfaringen. Det er ikke dermed sagt at vi som kristne ikke kan erfare det onde. Men. Uansett hva ondt vi måtte lide under, så er det ikke fra Gud. Hos ham finnes intet skifte fra sol til skygge. Det finnes ikke engang noen gråsoner mellom godt og ondt hvor Gud opererer. Fra ham kommer bare gode ting.

Likevel kan den ubehagelige følelsen av at ikke alt helt stemmer snike seg innpå noen og enhver, slik som den gang slangen sådde tvil om Guds motiver i Eden: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Her har Gud skapt disse nydelige fruktene og godene, så får ikke dere lov å spise dem? Videre sier slangen: Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, så vil dere bli som Gud. Så kan dere spise fruktene, unntatt fra det ene. Gud har altså fremdeles noe som han ikke vil dele med dere.

Slangen klarer å så tvil om Guds godhet. Vi hører et ekko av denne første fristelsen når Jesus blir fristet av djevelen i ødemarken. I dag opplever vi kanskje i større grad enn noen gang, at Guds godhet blir sådd tvil om. Det er mange ganger blitt fremført som ateisters kronargument mot Gud, men det er ikke i den retningen vi skal med våre betraktninger i dag.

Vi prøver å nærme oss Guds mysterium i lys av det ord vi hører. Foruten det positive og oppløftende budskapet fra Jakobs brev, stiller Moses oss et betimelig spørsmål: Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Moses tenkte på alt Gud hadde gjort for folket så langt, helt siden han reddet dem ut fra Egypt. Det ga håp for fremtiden at Gud fortsatt ville være med dem. Israels historie er viktig, men som med alt i Det gamle testamentet kommer også dette spørsmålet til sin fulle rett først når vi leser det gjennom Det nye testamentet.

Og hvor nær er ikke Gud kommet oss? Han ble menneske for vår skyld. Han lar oss bli ett med ham i dåpen. Han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod. Gjennom presten forlater han oss våre synder. Slik erfarer vi Guds godhet og store barmhjertighet. Det fordrer imidlertid at vi, som Jakob maner til, tar imot det ord som er blitt innpodet i oss, og lever etter ordet, og ikke nøyer oss med å lytte til det! For hva oss mennesker vedkommer, så er det ikke kun det gode vi finner i oss selv.

Jesus utfordrer oss i dag når han sier at ingenting av det som kommer inn i mennesket utenfra kan vanhellige det. Alt det onde kommer fra menneskets indre og gjør det vanhellig. Dagens lesninger setter opp en helt en enorm kontrast. Fra Gud, bare gode ting. Fra mennesket, alt det onde. Det glade budskap i dag ligger i derimot i ordet «vanhellige», paradoksalt nok. Fordi det setter ord på hvilken side av den enorme kontrasten vi er skapt til å befinne oss. Vi er skapt til godhet, vi er skapt til lys, vi er skapt til herlighet, vi er skapt til hellighet og enhet med Gud. Ja, mennesket er Guds tempel, og med vår egen synd vanhelliger vi det templet. Likevel vil Jesus være nær oss og ta bolig i oss, og han selv renser sitt tempel, slik at det også fra oss kan komme bare gode ting. Kyskhet i stedet for utukt. Gavmildhet i stedet for tyveri. Trofasthet i stedet for utroskap. Generøsitet i stedet for grådighet. Godhet fremfor ondskap.

At mennesket gjør godt av seg selv burde ikke forundre oss. Det ligger i vår natur og vårt kall. Synden, som kommer fra menneskets indre, kan likevel ødelegge mye. Derfor søker vi stadig større enhet med Gud, for fra ham kommer bare gode ting. Amen.

P. Hallvard Thomas Hole OFM