Den rettferdiges død

25. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens første lesning er hentet fra Visdommens bok, en av de såkalt deuterokanoniske bøker. Betegnelse innebærer at disse bøkene på et tidspunkt fikk en ny vurdering av Kirken, hvorvidt de tilhører Åpenbaringen eller ikke. En av grunnene til at vi i Den katolske kirke har disse i vår Bibel, og regner dem som en del av det skrevne Guds ord, er at den greske oversettelsen av de jødiske hellige skrifter på Jesu tid, inneholdt disse bøkene. Derfor tror vi at det er Guds ord vi lytter til i dag, formidlet gjennom mennesker.

Dette bringer oss til hva Visdommens bok handler om. Forfatteren bruker tydelige allusjoner til kong Salomo, kongen som ba om visdommens gave, for å tilskrive ham ordene. Hovedpoenget er å framskrive visdommen, noe forfatteren gjør ved nærmest å identifisere den med Gud selv og Guds Ånd. Foruten å være blant bøkene i den greske samlingen av jødiske, hellige skrifter, hadde Visdommens bok først og fremst stor teologisk betydning for apostlene og de første kristne, og for Kirken gjennom historien. Det er nemlig første gang i Det gamle testamentet at det antydes at det finnes flere utganger etter døden. Den rettferdige, den som har lyttet til visdommen, har et stort håp å se frem til, mens den urettferdige, dvs. den vettløse og ugudelige, har håp «lik et støvfnugg som blåses bort av vinden» (5,14).

Alt dette har betydning for hvordan vi ser på dagens tekst. Kirken har valgt et lite utdrag fra denne boken for denne søndagen. Mens helheten av boken forteller om rettferdige og urettferdige, og lovpriser visdommen, så konsentrerer dagens tekst seg om de ondes planer overfor den rettferdige: La oss se om det er dekning for den rettferdiges ord … La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham … La oss dømme ham til en død i vanære. Med dette avgrensete fokus i lesningen, og fremhevingen en rettferdig manns død av urettferdige og ugudeliges hender, understreker Kirken det profetiske innhold, som peker frem mot Kristus på korset.

Det som skulle være et bevis på det ikke er noen substans i de rettferdiges ord, et bevis på at Gud ikke vokter over de rettferdige, det blir paradoksalt nok det fremste tegn på Guds visdom. Hele Visdommens bok lovpriser altså visdommen og de rettferdige som lever etter den, og det er første gang det i Bibelen er tale om at skjebnen for den rettferdige og den urettferdige etter døden er ulik. Og dette understrekes desto tydeligere når den rettferdige manns død i vanære fremheves på denne måten. Det er ikke bare gjennom Kristi liv visdommen uttrykker seg, men gjennom Kristi død blir Guds visdom åpenbart. Derfor kan Paulus frimodig bekjenne, og vi med ham, at mens «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, forkynner vi en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,22-24).

Denne guddommelige logikken gir også Jesus uttrykk for når han i dag for andre gang taler om sin død og oppstandelse for disiplene: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå. Disiplene forstår ingenting av det han sier, men når de senere blir fylt av Den Hellige Ånd, etter oppstandelsen, da forstår de. Da flykter de ikke lenger fra korset, slik de gjorde på langfredag. Først da blir deres tankesett endret, slik at de kan forstå den guddommelige visdom i en korsfestet Kristus, som Visdommens bok peker frem mot.

Disiplene gir da også i dag til kjenne at de fremdeles tenker på menneskers vis, når de tretter seg imellom om hvem som er den største og viktigste av dem. Men også dette skal endre seg diametralt i lys av korset, og også her gir Jesus et frempek: Den som vil være den fremste, han får gjøre seg til den siste av alle og være alles tjener. Det er korsets livsvisdom. Det er evangeliets livsvisdom, den visdom som planter Kristi kors i våre liv og i vår hverdag. Den gudstjeneste vi utfører i kirken når vi synger i kor «din død forkynner vi, Herre», den følger oss når vi går ut av kirken for å fortsette å tjene. Da kan vi også si med apostelen Paulus «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Når vi sier at vi er blitt korsfestet for verden, så betyr det nettopp å bli alles tjener. Og at vi skal være alles tjener, det understreker Jesus i dag ved å stille et lite barn midt iblant disiplene og si: Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg … og ham som har sendt meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s