Gud har elsket og han elsker

Konteksten for den historien vi hører i dagens første lesning er en spesifikk hendelse fra Mosebøkene. Det dreier seg igjen om en av gangene folket klaget og jamret seg over at de ikke hadde mat og vann. Denne gang var annerledes, for Moses følte at presset og byrden var blitt så stor at han ikke kunne bære den. For det var jo ham folket klaget til. For å avlaste Moses, ber Gud ham sammenkalle 70 menn av Israel, for å gi dem av den samme Ånd som Moses hadde mottatt. Således skulle disse 70 bære byrden sammen med Moses, som folkets ledere.

I dag hører vi at dette skjer når Moses har samlet dem rundt møteteltet. Gud tok av den Ånd som var over Moses, og ga til de sytti eldste. Så blir det gjort et poeng av at det mangler to på stedet, Eldad og Medad. De to mottar likevel ånden og taler profetisk i leiren. Josva blir provosert og ber Moses stanse dem, men Moses selv, som vet at de har mottatt Ånden nettopp for at de skal dele hans byrde, sier at han ikke vil stanse dem. Tvert om, han skulle ønske hele folket hadde mottatt Ånden, for da ville hele folket også dele hans byrde.

Hvem er Eldad og Medad? Vi finner dem bare dette ene stedet i Bibelen, og vi får ikke høre mer om dem enn det vi har hørt i dag. Som vi vet er navn i seg selv ikke uten betydning i Bibelen, og kan si en hel del. Det skaper mange ganger problem for oversettere. Lar man det stå slik som det står, som et egennavn, kan man samtidig miste ordspillet og betydningen som navnene spiller på. Eldad og Medad kan derfor oversettes også på følgende måte: Gud har elsket og han elsker. Åndens virke i de to mennene som taler profetisk er et tegn på Guds overveldende kjærlighet og usigelige nåde, som ikke lar seg lukke inne i de rammer som mennesker setter. Det er alltid noe mer, hvis vi kan si det slik, for Gud har elsket, og han elsker.

Også disiplene, på samme måte som Josva, ville på et vis avgrense Guds virke. De ville hindre en mann i å drive ut demoner i Jesu navn, fordi han ikke var sammen med dem. Noen kapitler tidligere i Markus-evangeliet kan vi lese at apostlene hadde blitt sendt ut to og to, nettopp for å drive ut urene ånder. Nå er det plutselig noen andre som gjøre det samme, men som ikke er sammen med dem. Jesus forklarer dem at holdningen deres er feil. Guds nåde strekker seg så mye lenger; ja, den er tilstede selv i den helt enkle gesten å rekke noen et beger med vann.

En svakhet som noen og enhver av oss kan gi etter for, er å være kritisk til mennesker rundt oss, til og med når de gjør noe godt. Det høres kanskje kjent ut? På et rent menneskelig plan ønsker vi ofte å ha ting på vår egen måte, og selv andres godhet blir offer for kritikk. Det samme kan skje i vårt forhold til Gud, at vi har visse ønsker og forventninger. Vi ønsker at troen skal være på våre egne premisser og Guds handling innenfor de rammene vi fastlegger. Det er denne holdningen både Moses og Jesus reagerer på, og særlig hos Jesus blir det tydelig at har et blikk for Guds forsyn og nåde i alt det gode mennesker foretar seg. Under bønn og i messen er vi invitert til å forandre på vår egen holdning, for å lære så se med det kontemplative blikk på verden og mennesker, slik at vi Gud stadig kan åpenbare nye horisonter for oss.

Desto større blir egentlig kontrasten til det Jesus virkelige advarer mot, og hvor det ikke er mulighet for å inngå kompromisser, nemlig i det onde. Jesus sier at hvis hånden lokker oss til fall, så må vi hugge den av. Det samme gjelder foten og øyet. Hvis de lokker oss til det onde, så er det bedre å fjerne dem. Her er det for det første viktig å minnes oss selv på Jesu ord et par kapitler tidligere hos Markus: «Ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent» (Mark 7,18.20). Disse ordene gjør det lettere å tolke Evangeliets budskap vi hører i dag, nemlig at det onde må bekjempes ved roten og uten kompromisser.

Også Jakobs ord i dagens andre lesning går langt i å advare mot å gi etter for det onde. Vår aktuelle tekst i liturgien gjengir ikke Jakobs ord i sin fylde, for ordet «hjerte» er utelatt. Så la oss høre hva han skriver en gang til, men i den nyeste oversettelsen: Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Spørsmålet om det onde er et spørsmål om hva vi har fylt hjertene våre med, og om vi har vi fylt dem med noe som har tatt Guds plass.

La oss be Gud om et kontemplativt blikk på verden og våre medmennesker, slik at vi kan oppdage gjennom dem at Gud elsker oss, og at våre hjerter, i stedet for å bli fylt av onde tanker og urettferdig kritikk, heller fylles av ydmykhet, godhet og kjærlighet.

p. Hallvard Thomas Hole OFM

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s