La meg få synet igjen!

30. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

I Markus-evangeliet, som vi hører i dag, er Jesus på vei ut av Jeriko sammen med disiplene og en folkemengde. De møter da en blind mann langs veien. Hos Matteus er Jesus også på vei ut av Jeriko, men der er det snakk om to blinde. Hos Lukas er det igjen kun én blind mann, men til gjengjeld er da Jesus på vei inn til Jeriko. Lukas kommer også med flere opplysninger om oppholdet i Jeriko, blant annet er det her Jesus møter tolleren Sakkeus. Den hendelsen vi hører om i dag, på tross av at den er beskrevet litt ulikt av de tre evangelistene, har likevel en felles kjerne som er det viktigste: Den blinde Bar-Timeus bønnfaller Jesus; du Davids sønn, ha miskunn med meg, og Jesus helbreder deretter den blinde idet han sier: Din tro har frelst deg!

Vi kommer straks tilbake til dette, men først kan vi bemerke at hendelsen finner sted på et veldig spesielt, geografisk sted, og ikke minst på et spesielt tidspunkt i Jesu eget liv. Jeriko, en palestinsk by i dag, er ikke bare en av de eldste byene i verden, men den er også den byen som befinner seg lavest under havets nivå, hele 260 muh. Den ligger ikke langt unna Dødehavet, som er det laveste fastlandspunktet på kloden. Samtidig skal vi vite at det er nettopp herfra Jesus går den siste vandringen opp til Jerusalem. Hos samtlige av evangelistene Matteus, Lukas og Markus, er helbredelsen av den blinde ved Jeriko det siste mirakelet han utfører på vei mot Jerusalem. Allerede neste kapittel i evangeliet handler om inntoget i Jerusalem. Omstendighetene og omgivelsene gir med andre ord helbredelsen av den blinde Bar-Timeus en særlig betydning.

Den blinde bønnfaller Jesus om miskunn, og når han får komme nærmere, ber han kun om én ting, å få synet igjen. Når det skjer, følger han etter Jesus videre på veien til Jerusalem. Sånn som flere andre steder, ser vi at Det gamle testamtets profetier går i oppfyllelse. I dag har vi hørt Guds ord gjennom profeten Jeremia: Jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med; de vender tilbake i store flokker. Den samme gleden uttrykker salmisten: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Vår munn var full av latter, vår tunge sang av fryd.

Vandringen fra Jeriko til Jerusalem er med andre ord en vandring av frelseshistoriske dimensjoner, fra dypet til høyden av vår tilværelse. Den blinde Bar-Timeus er heller ikke kun en tilfeldig mann langs veien, men også i ham blir det universelle kall til å følge Jesus på vandringen mot det himmelske Jerusalem realisert, et kall som riktignok ikke går utenom det jordiske Jerusalem, der hvor korset, Golgata og graven venter. På denne veien er det troen som er viktig, slik den blinde Bar-Timeus hadde, den troen som gjorde at han ropte «Jesus, du Davids Sønn, miskunn deg over meg».

Det er med samme tro vi også roper ved begynnelsen av hver messe Kyrie eleison; Herre, miskunn deg. Kristus, miskunn deg. Herre, miskunn deg. I vårt hjerte kan vi her samtidig gjøre Bar-Timeus’ ord til våre egne: La meg få synet igjen. I liturgien åpner Jesus våre øyne for den vei som ligger foran oss. Vi følger ham til alteret, hans og vårt Golgata, og til offeret på korset. Troen på ham leder oss også ennå lenger, til alteret i himmelen, til det ny Jerusalem.

Samtidig åpner Jesus våre øyne for at denne vandringen skjærer gjennom vårt daglige liv. Forenet med Kristus er vi daglig på vandring i etterfølgelsen av ham. Å ha fått synet av Jesus betyr at vi blir oppmerksomme på at hele vårt liv er gjennomsyret av denne nåden å kunne vandre med Jesus. På den veien finnes gledelige øyeblikk, som når Jesus blir hyllet på vei inn til Jerusalem. Der finnes også de tunge stunder; i Getsemane, i fengselet, og på korsveien mot Golgata. Samtidig finnes der intime, mystiske øyeblikk, når vi ikke helt vet hva som skjer, og vi blir overrasket over hvor nær Gud er oss, som i nattverdsalen når Jesus vasker disiplenes føtter og gir sitt legeme og blod til dem, eller når han møter dem på oppstandelsens dag, og de ikke helt klarer å ta inn over seg det som skjer.

Alt dette blir oss altså til del i vår hverdag, men på en særskilt, sakramental måte når vi går til Herrens alter. Her finner vi legedom for sjelen, et lys for våre øyne, en forklarelse av våre liv. Det er først og fremst fordi vi her møter vår yppersteprest, Jesus, som ikke bare er Davids sønn, men Guds egen sønn. Takket være ham viser Gud seg som en Far for oss, som ved Sønnen leder oss trygt på den jevne veien. For Kristus er nemlig intet sted på jorden for dypt, og ingen menneskelig situasjon for vanskelig, til at han kan møte oss og lede oss på vei mot det himmelske Jerusalem.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s