Herren er min arvedel, mitt beger.

33. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

De liturgiske tekstene for de siste søndagene av kirkeåret retter vår oppmerksomhet mot det som skal skje i de siste tider. Jesu egne ord kan jo fylle oss med en viss frykt, når han sier at solen skal bli formørket, eller at stjernene skal falle ned fra himmelen. Vi blir heller ikke oppløftet av profeten Daniel som forteller om en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslagene oppstod.

Nå har det skjedd en del i løpet av de siste hundre årene som nærmest har hatt endetidsdimensjoner over seg. Vi tenker da hovedsakelig på krig, atomkappløp, folkemord. Ser vi inn i fremtiden så ser heller ikke den så lys ut, men på en litt annen måte. Rapportene om de katastrofale følgene av menneskets rovdrift på naturen blir stadig hyppigere, og stadig mer dramatiske både for naturen og mennesket selv.

Om vi lever i den virkelige endetiden er vanskeligere å si noe om enn å spå endringer i klimaet de neste tjue årene. Selv om enkelte kristne allerede det første århundret ble opptatt av å lage prognoser på Jesu gjenkomst, og dette har dukket opp med jevne mellomrom i Kirkens historie, så har vi tross alt ikke sett enden på soga så langt. Det er imidlertid aldri tidspunktet og tegnene på endetiden i seg selv som er viktig i det bibelske budskapet. Det kommer med all tydelighet til uttrykk gjennom dagens tre lesninger. Til og med i Salme 16 uttrykker det slik: Du overgir ikke min sjel til døden, din hellige til gravens oppløsning.

I sentrum av den kristne endetidsforkynnelse står fullbyrdelsen av frelsesverket. De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.  Slik profeterer Daniel. Salmisten dikter om gledens fylde for Guds åsyn, og evig salighet ved hans høyre. Forfatteren av hebreerbrevet stadfester at Kristi ene offer fører til fullkommen frelse. Jesus sier det slik: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal bli stående. På grunn av dette positive budskapet har endetiden alltid vært etterlengtet av de kristne. Kanskje har det også bidratt til interessen rundt endetiden blant kristne, og noen ganger gitt næring til håpet om at den er rett rundt hjørnet. Det kristne håpet om frelsens fylde er unektelig noe av det mest attraktive ved kristendommen: Evig salighet og lykke, hvem ønsker vel ikke det?

Samtidig er det et lag i Guds åpenbaring som formidler at denne frelsesfylden er noe hele skapningen lengter etter (se Rom 8,19-22). Det er kanskje et uttrykk for det mål og mening Gud selv har nedfelt i sitt skaperverk, som et hus mennesket med sin gudbilledlikhet kan vokse i. På grunn av synden lider både skaperverket i sin helhet, og især mennesket, siden dette ble satt en stopper for. Desto mer lengter vi kanskje etter frelsens fylde, siden den vil innebære det endelige oppgjør med menneskets fall og synd. Vår trosbekjennelse sier at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde, og mens himmel og jord skal forgå skal hans ord bli stående. Jesu dom over synden og det onde blir stående, for med ett offer har han tilgitt syndene. Intet annet sonoffer behøves.

Det som sakte men sikkert blir tydelig for oss gjennom lesningenes sterke fokus på frelsens fylde og Jesu offer, er at intet er bedre egnet til å forme vårt kristne håp, og vekke menneskets lengsel etter Kristi dom og frelsens fylde, enn Den hellige messe. Gjennom messen tar vi del i det ene offer, ikke bare som et minne, men som reell tilstedeværelse i kjøtt og blod. Og som fortid blir nåtid, blir også nåtid «fremtid» når vi mottar pantet på det evige liv. Skal vi tro Kirkens tro, og det må vi jo, så forenes våre røster med englenes når vi synger «hellig, hellig, hellig», og han som troner i himmelen stiger ned i prestens hender.

Salmens ord får da en spesiell betydning når vi ber: Herren er min arvedel, mitt beger.
Min arv ligger trygt i dine hender.
Det vi tar del i når vi samles rundt alteret er vår arv. Det er vårt skjebnefellesskap med Jesus at vi drikker av hans kalk, det nye og evige livs blod. Det forutbestemmer oss til å ta del himmelens evige gleder, men ikke uten å ta del i hans lidelse – i hans kjærlighet.

Dette er også det de salige menn og kvinner som har gått forut for oss lærer oss. Uansett hvilke trengsler vi måtte befinne oss i, inkludert de dystre deler av bibelens apokalyptiske beskrivelser, kan vi forbli forenet med Kristus. Allerede her og nå kan vi forbli i ham og han i oss. Denne tanken kan følge oss når vi går til Herrens bord i dag.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s