Gud kommer til oss, og vi til ham

Herrens åpenbaring

For knappe to uker siden feiret vi det store mysterium at Gud er blitt menneske, med andre ord at Gud kom til oss mennesker. I dagens evangelium leser vi om mennesker som kommer til Gud. Det er ikke nok at Gud kommer til mennesket, men også mennesket på vende seg til Gud, og komme til ham. Siden han skapte oss med fri vilje har Gud satt seg selv i den posisjonen, at et møte mellom ham og oss kun kan skje hvis mennesket vil det. Evangeliet forteller at det ikke bare var de jødiske hyrdene på marken som kom for å se den nyfødte, men også vise menn fra fjerne strøk. Jesus kom til alle mennesker, og alle mennesker kan komme til ham.

Vi kan lære mye av disse vise mennene. Til forskjell fra hyrdene, som englene talte til direkte, måtte vismennene tyde tegn som Gud hadde gitt dem i form av profetier om en nyfødt konge. Visdommen lå ikke bare i at de kunne tyde profetiene og tegnene, men at de også fulgte dem. Alle tegn viser til en virkelighet, men det er ikke alltid vi mennesker vil følge tegnene til virkeligheten bak. Bak tegnene som ble gitt de tre vismennene lå muligheten for et møte med Gud. Vi kan også lære mot og beredskap av dem. Som kristne må vi være rede til å gå ut; ut av vår egen komfortsone, ut av gamle vaner eller uvaner, ut av sneversynthet, ut av våre gamle tankebaner. Som kristne er vi nemlig kalt til å lytte til Gud mer enn til mennesker.

De tre vise menn ble tydeligvis ikke plaget av at de fant verdens konge i enkle kår; for det var jo Gud selv som hadde ledet dem dit. Det krever mot å stå foran krybben, foran det lille barnet, og anerkjenne ham som konge og tro på ham som Gud. Kanskje mer i dag enn for to tusen år siden. Vi kan bli rammet og lammet av frykt, for hva andre vil si om oss. Hva vil de si hvis vi åpent og klart bekjenner at Gud er blitt menneske, at Gud er blitt et lite barn? De tre vise menn lærer oss mot til å bekjenne vår kristne tro.

Hva mer kan vi lære av de tre østerlandsmenn? De hadde et konkret mål. Allerede da de var i Jerusalem kunne de si at de hadde sett kongens stjerne, og var kommet for å hylle ham. Målet for møtet med Gud er å hylle, tilbe og lovprise ham. De vise menn æret ham med sine gaver, gull, røkelse og myrra. Det vi kan bære frem, og som viser at vi virkelig anerkjenner ham som vår konge og frelser, er vårt eget liv; med andre ord det mest dyrebare vi har. Røkelsen vi bærer frem er våre bønner, vår lovprisning til Gud. Med bønn som røkelse, blir våre liv vakrere. Bønnen gir en eim av hellighet og distinksjon som Guds barn. Den myrra vi kan bære frem er våre synder. Den salver riktignok Kristus til hans kors, død og begravelse, men slik ærer vi Kristi kors. Ved å legge våre synder på korset bekjenner vi vår tro på kraften i Kristi kors og hans frelsende død.

La oss i dag ta lærdom av de tre menn fra øst. De evnet å leve på en klok og vis måte da de søkte Guds tegn og fulgte tegnene. De evnet å erkjenne den høyeste konge i det lille barnet og hylle det. De evnet å bringe Jesus de rette gaver. Følger vi i deres fotspor er det ikke bare Gud som kommer til oss, men også vi til ham.

p. Hallvard Thomas Hole ofm

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s