Jeg gjør deg i dag til en fast borg

4. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Dagens liturgiske tekster retter våre tanker inn på Jesu profetiske misjon. Henvisningen til Jeremias profetiske kall i første lesning, samt Jesu sammenligning av sin egen profetiske oppgave med profetene Elija og Elisja, understreker dette temaet. Vi kan også innledningsvis nevne at også lesningen fra første korinterbrev tar opp temaet profetiske gaver. I denne forbindelse er det tre temaer som melder seg. Det første er at vi som kristne også er kalt til en profetisk tjeneste. Det andre: å være profet er forbundet med å bli utsatt for forfølgelse. Det tredje er at prinsippet og grunnlaget for vår profetiske tjeneste er og forblir Kjærligheten.

Dåpens nåde, som innebærer at vi i Kristus er blitt salvet til å være prest, profet og konge, forteller oss at profetisk gave og profetisk tjeneste er en del av vårt kall. Det alminnelige prestedømmet innebærer at vi alle feirer og deltar i en sann og guddommelig gudstjeneste gjennom vår bønn. Å være konge innebærer at vi lytter til Guds ord, slik at Kristus er den sanne hersker i våre liv gjennom de valg vi tar i enhet med Guds vilje. Å være profet innebærer at vi med våre liv og våre ord er kalt til å forkynne Guds kjærlighet, samt åpenbaringen av denne kjærlighet i Jesus Kristus, for alle mennesker vi møter. Salmistens ord må bli virkelighet i våre liv: Min munn skal forkynne din pris, hele dagen din frelse. Hvis det ikke er en lengsel i oss etter å formidle Jesu budskap til andre mennesker, da må vi nesten sette spørsmålstegn ved vår tro. Hvis du mener at det du bærer i ditt hjerte ikke er verdt å gi til andre, hvorfor bærer du da selv på det?

Noe helt annet er likevel om vi opplever det vanskelig å fortelle om vår tro og formidle den til andre. Bakgrunnen for det kan være mangfoldig. Mangel på kunnskap om troen, egen usikkerhet, følelsen av at mitt liv ikke helt samsvarer med det jeg egentlig tror på. Men det kan også være noe som ikke er et helt uvanlig fenomen i dag; at vi ikke helt tør å stole på Kirkens budskap. Det er ikke sjeldent at man hører katolikker si at det er visse deler av Kirkens lære de ikke er enig i. Det gjelder som regel kontroversielle temaer som abort, prevensjon, samboerskap, skilsmisse, kvinnelige prester, homofilt samliv, eller Kirkens standpunkt angående nattverdfellesskap mellom kristne.

Jeg ønsket å løfte frem disse tingene for også å understreke et annet viktig poeng når det gjelder vår profetiske tjeneste, at den profetiske sendelse er forbundet med å bli utsatt for forfølgelse. Og frykten for det er kanskje den viktigste årsaken til at vi unngår å forkynne. Hvis man i dagens Norge forkynner Kirkens tro på menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelsen av, eller at ekteskapet er et sakrament, et uløselig bånd mellom én mann og én kvinne, da er man dømt til å møte motgang. Om vi ikke møter fysiske forfølgelser, så i hvert fall hard kritikk og personangrep. Det er forståelig at vi frykter det, men vi må frykte Gud mer enn vi frykter mennesker. Guds ord til profeten Jeremia blir ikke bare oppfylt i Jesus, men siden vi i ham har fått profetisk tjeneste, så gjelder ordene for oss også: Du skal spenne beltet om livet og stå frem og tale til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem, ellers vil jeg gjøre deg redd for dem. Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg, til en jernstøtte og en bronsemur mot hele landet […] De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg.

Det som imidlertid fjerner frykten for mennesker fra våre hjerter er Guds kjærlighet: Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense. Derfor må vi som det tredje punkt i dag, erkjenne at Kjærligheten er prinsippet og grunnlaget for vår profetiske tjeneste og forkynnelse. Den er inspirasjonen til vår forkynnelse. Den er grunnlaget for vårt møte med andre mennesker. Den er selve innholdet i vår forkynnelse: For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den Enbårne.

I dagens evangelium trådte Jesus frem som en profet for folket. De undret seg over det han sa, for i deres øyne var han jo bare Josefs sønn. De ønsket seg tegn og mirakler, slik de hadde hørt at han hadde gjort andre steder. Jesus lar seg imidlertid ikke lokke til å ty til effektfulle undre foran deres øyne. Uansett hva Jesus sier og gjør, så er det kjærligheten som har forrang. Hvis han gjør et under, så er det ut av hans kjærlighet til mennesket, og ikke på grunn av menneskets ønsker om å se noe spektakulært. Hvis han sier et sannhetsord til folket, så er det ikke fordi det er det de vil høre, men fordi det er sannheten, som Han i sin kjærlighet til mennesket vil formidle.

La oss følge Jesus og gjøre våre gode gjerninger av kjærlighet til Gud og mennesker, og forkynne dem Sannhetens Evangelium om at Jesus er åpenbaringen av Guds kjærlighet og vår eneste vei til frelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s