En dommer som ikke gjør forskjell på folk

30. søndag i det alminnelige kirkeår

Idet vi nærmer oss avslutningen på kirkeåret peiler Kirkens liturgi oss atter en gang inn på de siste ting, særlig Guds dom. Men det er en oppløftende innledning til ordets liturgi i dag, når Siraks bok fastslår:

Herren er en dommer som ikke gjør forskjell på folk.

Utgangspunktet for hele lesningen var det konkrete religiøse problemet som israelittene strevde med, nemlig det forhold at de onde, de som var utro mot Gud, som ikke fulgte Guds lov, likevel syntes å være velsignet i jordelivet, med framgang og velstand. Et godt og rikt liv ble lenge betraktet som et resultat av trofasthet mot Gud. Men når rikdom og fattigdom rammer uavhengig av levd liv, så skurret det for jødene.

Kan vi ligne det med noe i dag? Vi kan i hvert fall si at innad i Kirkens fellesskap finnes både fattig og rik, særlig hvis vi sammenligner oss med brødre og søstre i andre verdensdeler. Men også i Norge er det vidt forskjellig hva slags suksess vi har, både på arbeidsmarkedet og i andre sammenhenger. Det på tross at vi har den samme tro, kanskje til og med ber Gud om de samme tingene. Våre liv arter seg i vidt forskjellige retninger og det er ikke godt å si hvem som faller «heldigst» ut sett med verdens øyne. Denne verden er uansett ikke det endelige målet, og det var dette var en missing link nesten helt frem til Jesu tid. Men med Sirak og de andre visdomsbøkene ser vi en tro på Guds rettferdige dom til et etterliv i emning:

Herren tar imot den som tjener ham med glede, og hans bønner når like til himmelen.

Det betyr ikke at vi kan glemme de fattige. Tvert om. Vårt kall er å bli Gud lik, han som hører den fattiges bønn. Hele utfordringen ligger imidlertid å høre til deres bønn slik Gud har bønnhørt oss alle. Han ble menneske. For Jesus var det ikke et rov å være Gud lik, men han ga avkall på seg selv, ydmyket seg selv ved å ta på en tjeners skikkelse, en tjener som tok våre synder på seg. Han ga sitt liv for vår frelses skyld, for alle menneskers skyld, fattig som rik. Han gjorde nemlig ikke forskjell på folk.

Ydmykhet er veien til hellighet og likhet med Gud. Gjennom ydmykhet kan vi lære ikke å gjøre forskjell på folk. Det er også denne sannheten Jesus vil lede oss frem til i dag, med lignelsen om fariseeren og tolloppkreveren. Tolloppkreveren gjorde ikke krav på en særlig gunst hos Gud, hverken fordi han var rik eller fordi han var spesielt syndig. Noen ganger gjør vi mennesker også et poeng av våre svakheter og synder. Det eneste han ba om var nåde. Han så ikke på hva andre hadde gjort eller ikke gjort. Overfor Gud har det ingenting å si: Han gjør ikke forskjell på folk.

For noen andre ville det kanskje være grunn til å løfte knyttneven mot Gud og kreve sin rett, men ydmykhet starter nettopp med vårt forhold til Gud. Tolloppkreveren våget ikke engang å løfte blikket mot himmelen. Det er i den spenningen som ligger mellom Gud og mennesket, den Høyeste og det vesen som kan være seg bevisst Ham, at ydmykhet og gudslikhet formes i oss. Det var dilemmaet som allerede Adam og Eva stod ovenfor. Bli ham lik, men hvordan? Trenger jeg hans hjelp eller klarer jeg det kanskje selv? Kun ydmykhet i det valget kunne frelst dem. Senere har vi lært det gjennom Jesus, men på en måte baklengs, for Gud ydmyket seg selv for å bli lik oss.

Det samme lærer han oss hver gang vi feirer messen, og igjen vil jeg trekke frem et av mine yndlingssitater av hellige Frans av Assisi:

Se, hver dag ydmyker han seg (jfr. Fil 2, 8), slik som da han kom fra kongetronen til jomfruens liv. Hver dag kommer han ydmykt og viser seg for oss. Hver dag stiger han ned fra Faderens skjød til alteret, i prestens hender. Og likesom han viste seg for de hellige apostlene i et virkelig legeme, slik viser han seg nå for oss i det hellige brød.

Hver gang vi kommer for å feire messen og eukaristien er det nettopp ydmykhetens mysterium vi omsluttes av. Igjen et sitat av hellige Frans:

Å, hvilken beundringsverdig nåde og overveldende verdighet! Å, opphøyde ydmykhet! Å, ydmyke opphøyethet, at universets Herre, Gud og Guds Sønn ydmyker seg slik, at han for vår frelses skyld skjuler seg i brødets enkle skikkelse! Se, brødre, Guds ydmykhet og utøs deres hjerter for ham (Sal 62, 9), bli også dere ydmyke, så dere kan bli opphøyet av ham (jfr. 1 Pet 5, 6; Jak 4, 10). Behold ikke noe av dere selv for dere selv, så han kan motta dere hele, han som selv gir seg helt til dere.

Hvilken beundringsverdig nåde! Her kan vi komme hver uke, til messen, og akkurat som tolloppkreveren si: Gud, vær meg synder nådig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s